Ordtaket i overskriften stammer fra antikken, og er avledet av en fortelling fra Plinius den eldre, der en skomaker kritiserer en kunstmaler for hvordan han har malt en fot, hvorpå maleren påpeker at skomakeren bør forholde seg til skoen, ikke til foten. Det finnes et lignende utsagn hos apostelen Paulus: Enhver skal bli på den plass i livet som Herren har tildelt ham (1. Korinterbrev 7). Med andre ord, enhver bør holde seg til det han eller hun er født til og har forstand på. I gamle dager ble slike utsagn brukt sosialpolitisk til å argumentere for at man skulle holde seg til sin egen sosiale klasse. Å gifte seg under sin stand var skandale. Men det var en ære å bli «godt gift», det vil si å gifte seg oppover i systemet. Hvem er blitt mer «godt gift» enn Mette-Marit og Daniel Westling?

I vår tid synes vi slik klassetenkning er latterlig. Man kan vel si at den franske revolusjonens motto «Frihet – Likhet – Brorskap» og det moderne demokrati har tatt livet av slik tenkning.

Likevel er ikke klassetenkningen fullstendig utryddet. Da jeg kom til Stockholm som student i 1964, merket jeg at klassebegrepet var mer aktuelt i Sverige enn i Norge. Min sosialdemokratisk meget bevisste far snakket mye om «vi arbeidsfolk», «pengemakta» og «kapitalistene», men begrepet «klasse» var så godt som fraværende i hans vokabular. Men i Sverige hadde man adel og annen overklasse, en stor middelklasse og arbeiderbevegelsen.

Den svenske professor i idéhistorie, Ronny Ambjörnsson, har skrevet en fornøyelig liten selvbiografi som på norsk heter «Fornavnet mitt er Ronny». Der beskriver han sin «klassereise» fra et arbeiderstrøk i Göteborg til høyeste akademiske status som universitetsprofessor i Umeå. Han bruker fornavnet sitt i boktittelen, fordi Ronny er betraktet som et lavstatusnavn, fremmedartet i akademia. På sett og vis lever professor Ronny i to sfærer. Han er en del av akademia, men vil samtidig ikke frigjøre seg fra sin arbeiderbakgrunn.

I gamle dager var slike klassereiser ikke så vanlige. Det var vanskelig å bryte ut av sin stand. Riktignok hendte det at bygdas prest merket seg noen lyse hoder blant konfirmantene og sørget for at de fikk seg utdanning. Noen berømtheter har en slik bakgrunn. Selv er jeg på et vis sambygding med den verdensberømte matematiker Niels Henrik Abel (død 1829), men som sønn av sognepresten i Gjerstad ble han aldri en av bygdas egne, han begynte ikke klassereisen i det sosiale bunnsjiktet.

Den gamle tanke om frihet, likhet og brorskap, særlig de to siste, ligger dypt forankret i sosialdemokratisk tenkning – friheten er det heller de liberale partier som har vernet om. Derfor har norsk politikk, særlig i etterkrigstiden, lagt til rette for at også folk fra mindre bemidlede samfunnslag skal få seg utdannelse og «komme seg opp». I Sverige snakker man mye om «folkrörelserna», som ikke minst den gamle statsminister Tage Erlander tydelig definerte seg som en del av. «Folkrörelserna» omfattet både sosialdemokratene og de religiøse vekkelsesbevegelsene, som i Sverige utviklet seg til en sterk frikirkelighet.

I Norge gikk vekkelsene mer i retning av frie lavkirkelige bevegelser som Indremisjonen, mens frikirkene ble små. Arbeiderbevegelsen og lavkirkeligheten har stått mye nærmere hverandre tidligere enn det man får inntrykk av i dag når det diskuteres abort og ekteskapslov. Vekkelsesbevegelsene hadde ofte stor fremgang i arbeiderkretser, som f.eks. i Grenland og Østfold. Arbeiderbevegelse og lavkirkelighet har betydd mye for utviklingen av demokratiet. De har hatt ulike mål, ettersom den ene part arbeidet politisk og den andre religiøst, og forholdet har ikke alltid vært konfliktfritt. Men begge har i vesentlig grad bidratt til sosial og individuell selvbevissthet og myndiggjøring av befolkningen.

Et ordtak sier at «fromt folk blir fint folk». I Immanuelskyrkan i Stockholm har man gjort tre sosiologiske undersøkelser av menigheten med noen tiårs mellomrom, og påvist hvordan det sosiale gjennomsnittet har hevet seg fra lavklasse til mellomklasse og delvis overklasse. Eller for å illustrere det mer folkelig med et vitnesbyrd fra en tidligere alkoholiker som mente at det ikke var noe problem å tro at Jesus kunne gjøre vann til vin, for hos ham hadde han gjort øl til møbler! Kristen omvendelse hjalp folk til å få orden på livet. For mange ble dette begynnelsen på en klassereise.

Demokratiseringen har åpnet skillene mellom de sosiale sjikt og gitt alle anledning til å realisere sine utdanningsønsker. Vi har fått en utdanningsfinansiering som i prinsippet likestiller alle, enten man kommer fra småbruks— og industrimiljø eller fra akademi- eller finansmiljø. Det skal ikke lenger stå på pengene om man vil ha en utdannelse. Intellektuelle forutsetninger er ikke fordelt etter klasseskiller.

Lottomillionærer er ikke som andre millionærer, heter det. Det er heller ikke mange av de såkalte nyrike, som markedsliberalismen har skapt, folk som har tatt den økonomiske klassestigen til topps. Vi har sett på TV grelle harryeksempler fra det nyrike Russland, hvor man kjøper det dyreste bare fordi det er dyrest og bygger privathus etter mønster av Versailles. Eller, som Dagbladet skrev 7. august, hvordan man på de hotteste steder omkring Stureplan i Stockholm «vasker» champagne; man kjøper to flasker av dyreste kvalitet, for så å tømme ut den ene, bare for å vise hvor mye penger man har. Selv på toppen av klassestigen lever idiotiet i beste velgående!

Den viktigste kapital samfunnet har er verken penger, energi eller mineraler, det er den menneskelige intelligens. Uten intelligens hadde vi levd som dyrene. Derfor er skole- og forskningspolitikk så grunnleggende viktig. Samfunnet må styres og ressursene forvaltes med kunnskap og klokskap.