Presset av USA har de to partene nærmet seg hverandre de siste ukene. Likevel er det dessverre liten grunn til optimisme. Også ved inngangen til denne forhandlingsrunden er det langt lettere å peke på problemene enn løsningene.
Til tross for alle erklæringer om vilje til fred, står partene langt fra hverandre. Palestinerne er splittet. President Mahmoud Abbas og hans PLO styrer bare Vestbredden, mens Hamas kontrollerer Gaza. Sistnevnte organisasjon er ikke tiltenkt noen rolle i forhandlingene.
Israel styres av en av de mest høyreorienterte regjeringene i landets historie. Det er ingenting som tyder på at denne regjeringen vil være i stand til å inngå de nødvendige kompromisser. Tvert imot har flere av partiene varslet regjeringskrise hvis Israel tilbyr palestinerne substansielle innrømmelser på de viktigste områdene.
Dette gjelder først og fremst Jerusalem. Palestinerne kan ikke nøye seg med mindre enn en løsning som gir dem rett til å kalle den østlige delen av byen for palestinsk hovedstad. Dette nekter den israelske høyresiden å godta. Den nekter også å forhandle på basis av grensene før 1967, noe tidligere israelske regjeringer har godtatt.
Endelig blir spørsmålet om palestinske flyktninger et problem. Palestinerne krever i utgangspunktet at alle som flyktet fra det nåværende Israel i 1948, skal få komme tilbake. Dette er urealistisk og vil sette Israels jødiske karakter i fare. Faren er at palestinerne vil nekte å se på mer realistiske løsninger på dette problemet hvis israelerne ikke vil gi etter på de forannevnte spørsmålene.
Israel og palestinerne har