«Mot er det som skjer når du er i fare og likevel ikke gir etter for frykt,

men i stedet stoler på en større kraft til å gjøre det riktige, til å trosse

enda større farer for å nå et høyere mål.»

Sir Winston Churchill

I forrige uke var det valg i Afghanistan, og mange afghanere trosset frykten og gikk «mann av huse» for å velge sin president. Selv har jeg bodd i Afghanistan i mange år, og husker godt hvordan det var i 1995 da det raste full borgerkrig i landet. På den tiden var det ingen som våget å tro på fred i landet.

I 1996 tok Taliban makten og innførte religiøst diktatur som la store begrensninger på folks handlefrihet. Likevel protesterte mange av mine venner og naboer ved å fortsette å feire bryllupsfester, se på tv, sminke seg og undervise jentene hjemme. Jeg husker også en junidag i 2001 da jeg satt på en kafé i Mazar sammen med en annen bistandsarbeider fra Irland. Han sukket og sa spøkefullt: «Hvem vet, kanskje dere om et halvt år har en kvinnelig president og internettkafé på hvert hjørne».

For oss som bodde i landet var noe slikt helt utenkelig, men min kaffedrikkende venn fikk mer rett enn han kunne ane. Noen få måneder senere kollapset tvillingtårnene på Manhattan, og USA erklærte krig mot Taliban. Allerede våren 2002 var det valgt et nytt styre av landet som fikk navnet Lojal Jirga. Jeg fikk personlig oppleve hvordan landsbyledere satt i grupper og diskuterte fram og tilbake om hvem som fortjente å representere deres landsby, distrikt og provins i landets styrende organer. Det var på mange måter ikke et demokratisk valg sett med våre øyne, men et stort steg i retning av medbestemmelse over eget liv og fremtid.

Ved valget i år, som i 2002, forsøkte Taliban å kvele folkets optimisme og fremtidstro. Den gang, som i dag, lyktes de i liten grad med dette, og på ingen måte nok til at de igjen vil kunne ta tilbake makten i landet. Grunnen er at det Afghanske folket innerst inne er et modig folkeslag. De har sett invasjonshærer og katastrofer i øynene mange ganger, men nekter å la seg knekke. De kjenner godt til den ekstra styrken man får av å vise mot, denne berusende følelsen som alle som har stått ansikt til ansikt med store farer gjenkjenner. En blir varm i hjertet og en kjenner at en er del av noe som er større enn en selv. Man opplever stolthet og beundring fra sine barn, økt selvrespekt og selvsagt noe å se tilbake på ved å si: «Jeg var med på noe stort, vi ga oss ikke. Vi var redde, men lot ikke frykten diktere våre handlinger».

Under borgerkrigen på midten av nittitallet kunne det regne hundrevis av raketter over Kabul hver dag. Det hindret ikke befolkningen fra å gå på skole og på jobb. Ta min venn Jaqob som eksempel. Like i nabolaget der han bodde sto det i mange år en utbrent skolebuss som hadde blitt truffet av en rakett. Jaqob fortalte at han pleide å reise med den bussen, men akkurat den dagen det smalt valgte Jaqob å gå til byen istedenfor. Det reddet livet hans, mens hans beste venn mistet livet om bord i bussen.

Senere var Jaqob ute og syklet i nabolaget. Han måtte stanse fordi buksa hadde hengt seg fast i sykkelkjedet. Mens han sto der og prøvde å få løs buksebeinet, hørte han den umiskjennelige lyden av en rakett som kom susende. Raketten eksploderte 50 meter foran Jaqob, nøyaktig på det stedet han ville vært om han ikke hadde stanset. For noen dager siden gikk Jaqob til valgurnen. Han visste godt hva det kunne innebære. Afghanere er ingen pyser, og deres brutale hverdag har lært dem viktigheten av at det finnes noe som er verd å kjempe for, noe høyere enn dem selv.

Det er all grunn til å beundre disse hverdagsheltene i Kabul og andre byer i Afghanistan som trosset frykten for å velge fremtiden for sitt land. Her i Norge har vi forståelig nok litt vanskelig for å se verdien og viktigheten av denne formen for mot, og min egen manglende begeistring over å delta ved høstens stortingsvalg står i grell kontrast til vitnesbyrdet fra det afghanske folk. Kanskje henger det sammen med at vi her hjemme tar for gitt de goder som demokratiet fører med seg. Vi glemmer simpelthen at vi om noen få uker skal utføre en borgerplikt som de fleste mennesker i verden anser som et stort privilegium.

Mot er ikke akkurat den menneskelige egenskapen som kreves for at vi skal kunne utføre vår borgerplikt den 14. september. Da kan man spørre seg hvorfor det er så mange av oss som velger å bli sittende hjemme den dagen. Et interessant tankekors er også at til tross for at mange afghanerne har måttet hente fram alt de hadde av mot på valgdagen, er de i mer enn noe annet takknemlige for det privilegiet det er å kunne stemme.

Jeg for min del har bestemt meg for å gjøre det rette, og etterpå vil jeg gå ut av stemmelokalet, takknemlig over at jeg bor i et land som er preget av frihet og demokrati.

Avslutningsvis ønsker jeg å rette en stor takk til alle mine afghanske venner og medborgere som trosset frykten for landets beste. Måtte deres eksempel være til inspirasjon for oss nordmenn innfor stortingsvalget 2009.