Situasjonen har spisset seg til de siste dagene. Titusener demonstranter har fylt gatene. De har ikke latt seg skremme av trusler eller tungt bevæpnet militærpoliti. Flere er drept i kampen for demokrati og menneskerettigheter.
Juntaen har også satt inn soldater mot demonstrerende buddhistmunker og stormet flere klostre. Munker er bitt drept. Slik har generalene overtrådt en grense mange trodde de ikke ville gjøre, og situasjonen kan fort komme helt ut av kontroll. Munkene blir sett på som moralske forbilder og åndelige ledere. Det forteller mye om deres posisjon at de skjermes av menneskelige skjold under demonstrasjonene.
Opprøret mot juntaen er det mest omfattende siden massedemonstrasjonene for demokratisering i 1988. I den ikkevoldelige kampen er Aung San Suu Kyi det fremste symbolet. Hun og hennes parti Nasjonalligaen for demokrati vant også valget i 1990, men generalene svarte med å sette henne i husarrest. Suu Kyi ble tildelt Fredsprisen i 1991. En hel verden følger nå begivenhetene i Burma fra tilskuerplass. Og kan lite gjøre. Fordømmelser og sanksjoner fra FN og Vesten gjør ikke inntrykk på juntaen. Og i tilfellet Burma er det ikke USA eller Vesten som er viktigst. Nabostatene Kina og India sitter med nøkkelen.
Begge land har hittil holdt sin hånd over generalene av strategiske og økonomiske årsaker. Det er blant annet inngått avtaler om milliardinvesteringer på energisektoren i Burma. Riktignok ba Kina i går partene i konflikten om å beherske seg, men det må kraftigere reaksjoner til.
Kina er avhengig av stabilitet i regionen. Vårt håp er at stormakten innser at det blir umulig om demokratiprosessen ender i et nytt blodbad. Det er grenser for hvor lenge et militærregime kan fortsette å undertrykke et folk. Kina, neste års OL-arrangør, kan styrke sitt omdømme internasjonalt ved å påvirke til en løsning hvor ropet om frihet i Burma blir hørt.