Mbeki vil fortsette som Sør-Afrikas president til våren 2009, men er etter nederlaget på partikongressen sterkt svekket. Samtidig har Zuma inntatt førersetet i kampen om å overta presidentvervet om halvannet år.
Kampen mellom Mbeki og Zuma ble blant annet et oppgjør mellom høyre— og venstrefløyen i ANC. Det var ikke overraskende at disse skillelinjene omsider kom til overflaten i et parti som favner svært bredt og støttes av nærmere 70 prosent av velgerne. Med oppgjøret mellom de to lederskikkelsene tok den gamle frigjøringsbevegelsen i realiteten et langt skritt i retning av et mer normalt politisk parti der ulike fløyer kjemper om makten.
Valgresultatet er også interessant i lys av at ANC hittil har blitt beskyldt for å være dominert av Xhosa-folket, Sør-Afrikas nest største folkegruppe. Både Mandela og Mbeki tilhører denne gruppen. På 1990-tallet var det voldsomme væpnede oppgjør mellom xhosaene i ANC og zuluene i Inkhata-partiet. Med Zuma har nå ANC fått sin første leder fra zulufolket, den største gruppen i Sør-Afrika.
Men Zumas seier er også bekymringsfull. Ikke bare på grunn av den tidligere rettssaken om voldtekt av en hiv-smittet kvinne og den pågående etterforskningen for korrupsjon. Men mest av alt på grunn av Zumas svært populistiske retorikk med sterk brodd mot den økonomiske politikken som tross alt har gitt Sør-Afrika en betydelig vekst de siste årene.
Rett nok er det svært mange som ikke har nytt godt av denne veksten. Og det er de mange misfornøyde som nå har båret Zuma frem til ledervervet i ANC.
Men sporene fra andre land i Afrika skremmer. Der karismatiske ledere med populistisk argumentasjon har lovet den fattige delen av befolkningen rask omfordeling av godene i samfunnet. Resultatet har altfor ofte blitt en politikk som har skremt bort både innen- og utenlandske investorer. Med det resultat at fattigdommen har grepet enda mer om seg.
Jacob Zuma har lagt lista svært høyt for seg selv.