Unge Høyre-toppene Eivind Saga og Thomas Beck Ring gikk i mandagens Fædrelandsvennen friskt ut og kritiserte sine egne partiveteraner, det vil si de over femti år, for å være gamle, umotiverte og uten ambisjoner. De ønsket yngre krefter med masse ambisjoner, fortrinnsvis Sagas fetter og Beck Ring selv, og lovet kamp på nominasjonsmøtet i januar.Nå er det heldigvis slik at de er i sin fulle rett til å uttale seg om egne ambisjoner. Spørsmålet som henger i luften er om det var smart å la seg intervjue av en erfaren ringrev av en journalist, og dermed få stilt sin umodenhet til skue for all verden. Noe av politikkens dynamikk ligger selvsagt i at ungdomspartiet kan være et korrektiv til moderpartiet. Sånn sett er det sunt med friske utspill som setter fart i debattene. Men ungdom som så vidt har lagt barneårene bak seg er bare sjelden skodd til å ta på seg det ansvaret som ligger innbakt i politisk makt.Utålmodighet er en dyd for de unge. De styres av idealisme og ønsker om å skape en verden med mer rettferdig fordeling og fokusering på å forbedre miljø og levekår på vår klode. Det personlige engasjement og offerviljen som ligger i bunnen hos mange unge gjør da også som regel inntrykk på erfarne politikere. De er ikke dummere enn at de vet at partiet også må rekruttere yngre og stimulere dem til engasjement for å beholde sin vitalitet. Spørsmålet blir hva slags kandidater et parti, et politisk system og et samfunn på sikt er tjent med, og i hvilken grad de aksepterer de forpliktelsene som følger med politisk engasjement. Den unge garde som for tydelig stormer frem med ambisjonsfaklene på egne vegne, legger snublestener i veien for seg selv. Når de i tillegg henviser til unge mus som brøler og skremmer katten i andre partier, ser vi også en av tidens politiske utfordringer; som Hans Otto Lund påpekte i et intervju: Det blir i fremtiden flere eldre velgere og færre unge. Ifølge demokratiske prinsipper skal de folkevalgte representere et bredt utvalg av befolkningen; hvilket skulle tilsi at det fremover vil bli behov for flere eldre folkevalgte. Disse kan representere den livserfaringen, som tidligere var et honnørord innenfor de fleste sivilisasjoner. Livserfaring alene skaper ikke en politiker av format. Historien har hatt politiske vidunderbarn, som William Pitt d.y. i Storbritannia. Han ble finans— og statsminister i en alder av 24 år og bekjempet både demokratiske prinsipper og Napoleon med stor energi. Winston Churchill ble nasjonens redningsmann i moden alder under den 2. verdenskrig. Conrad Adenauer (1876-1967) var forbundskansler i Vest-Tyskland fra 1949 til 1963. Han har en stor del av æren for den fransk-tyske vennskapsavtale av 1963, som dannet grunnlaget for det senere EU. Det er personlige egenskaper og gjerne den smule visdom som følger med erfaring som teller i de store sammenhenger; ikke om man er ung av år.Den varme poteten i dagens politiske debatt er derfor ikke alder, men fenomenet populisme som sammen med ungdommelig overmot kan få politiske konsekvenser. Når ungdommen i et parti flyr i strupen på de eldre, fordi de er eldre, er det politisk kannibalisme. Å være ung og ambisiøs gir ingen rett til å fortrenge andre. Ordet populisme kommer fra latin og betyr «folk». Det vil si at budskapet har en folkelig appell, som er enkel å forstå. Å vinne massene blir det politiske målet, uansett hvilke midler som må tas i bruk. I slike prosesser forsvinner ofte brysomme partifeller som protesterer. Populismen fokuserer på og gjentar alltid det budskapet publikum ønsker å høre, og vinner dermed frem. Spørsmålet er om vi er tjent med politikere som konsekvent peker ut enkle løsninger på komplekse problemer. Hva blir følgene på sikt når politikk utvikles til en livsstil, som et springbrett for personlig karriere for ambisiøse unge mennesker som mener at erfaring, troverdighet og idealisme er unødvendig bagasje, og satser på karisma, politisk flinkhet og tilpasning til moteriktige meninger? Hva gjør det på sikt med partienes sjel og politiske innhold når de unge kandidatene får tro at dette er den strategisk riktige veien til politiske mål? I hvilken grad får de veiledning om sine forpliktelser, med respekt for medmennesker og demokratiske spilleregler, før de slipper til?Vår nære historie viser hvor katastrofalt galt det kan gå, selv innenfor et demokrati, når populisme utarter. Den gamle kulturnasjonen Tyskland lot Adolf Hitler komme til makten i 1933. I dag kan vi dømme, men den gang ble han, med sin evne til å begeistre massene, av mange sett på som nasjonens håp i en håpløs tid. Det til tross for at hans bok «Min Kamp» ikke etterlot noen tvil om hans forakt for medmenneskelighet, demokratiske prinsipper og vanlige spilleregler, eller om hatet som ledestjerne. Men han hadde enkle løsninger til folket som var ydmyket etter første verdenskrig: En felles fiende å skylde på, arbeid til alle, nytt håp for ungdommen, motorveier over hele landet, folkevogn til alle familier, kutte krigsgjeld og få tilbake tysk jord. Alle tidlige advarsler, fra inn- og utland, om hva som kunne skje om man slapp Hitlers djevel ut av nøtten, var forgjeves. I Norge respekterer heldigvis samtlige partier demokratiske spilleregler, men tendensen til populistiske utspill øker i de fleste partier. Budskap gjentas og forenkles til det banale. Mange blant vårt politiske lederskap ble i sin tid lansert som politiske broilere. De er flinke og intelligente nok, men vi savner ofte den livsvisdom som tidligere ble regnet som forutsetning for ansvarlig politisk styring. Det blir liksom litt vemodig når velgerne besitter mer livserfaring enn sine ledere. Derfor er det et velment råd til unge politiske kyllinger å bli voksne før de lærer hønene å verpe. Det vil de vinne på.