Utlendingsdirektoratet sin oppgave er å sette ut i livet den til enhver tid sittende regjerings asylpolitikk. Et av våre ansvarsområder er å sørge for at de som kommer har et sted å bo.

Antall asylsøkere som kommer til Norge svinger. I 2007 søkte 6500 personer om asyl – året etter kom det nesten tre ganger så mange. Ankomstene i år holder seg høye. Det er ikke UDI som avgjør hvem som kommer til landet for å søke asyl. De som kommer finner veien til Norge på eget initiativ. Internasjonale konvensjoner, som også vi er en del av, gir disse menneskene en rett til å komme til Norge for å søke asyl. Om de får bli i landet eller ikke avgjøres av norske myndigheter. Frem til den avgjørelsen er tatt, har Stortinget lovfestet deres rett til et sted å bo.

Det er til tider en krevende oppgave. Vi skal opprette mottak når det kommer mange og nedlegge mottak når ankomstene synker. Av samfunnsøkonomiske hensyn skal antall mottak stå i forhold til behovet. Det betyr at vi ikke kan ha mange mottaksplasser stående tomme. Derfor er vi avhengig av at opprettelse av nye mottak skjer raskt når behovet er der.

Når UDI oppretter asylmottak, skjer det etter regelverket for offentlige anskaffelser. Vi annonserer etter interesserte driftsoperatører, og den driftsoperatøren som har det totalt sett beste tilbudet får oppdraget. Dette kan være både humanitære organisasjoner, private eller kommunale aktører som kontakter oss med tilbud om å starte mottak. Det er altså ikke slik at UDI legger føringer for i hvilke kommuner vi ønsker mottak.

Det kommer ofte reaksjoner når mottaksplaner i en kommune blir gjort kjent. Argumenter fra kommunal side som går på at kommunen er bekymret for presset på tjenestetilbudet er viktige for oss. Da kontakter vi Fylkesmannen for å få informasjon om situasjonen. Hvis det er ting vi kan gjøre slik at mottaksopprettelsen skaper mindre utfordringer for kommunen, så gjør vi det. Vi er avhengig et godt samarbeid med kommunen.

Samtidig er det en utfordring når behovet for nye mottaksplasser er stort. Da skjer etableringsprosessene raskt, og det kan det av og til føre til at kommunene likevel føler seg for dårlig forberedt i forkant av en etablering. Det har vi forståelse for. Vi skulle også ha ønsket oss bedre tid – men det har vi dessverre ikke slik situasjonen er i dag. De som kommer trenger et sted å bo med en gang – de kan ikke vente til kommunen mener at tilbudet er optimalt.

Media spiller en viktig rolle i hvordan et asylmottak blir oppfattet av beboerne i kommunen. Asylmottak og UDI er ord som vekker stor interesse blant journalister og redaktører. De vet at dette er tema som vekker følelser. Media skal omtale mottaksopprettelse, men enkelte ganger kan man spørre seg om journalistiske forenklinger fører til forvirringer i stedet for forklaringer. Fortsatt er det litt slik at har det stått i avisen så må det være sant. Her har media et ansvar for å formidle alle sider ved en mottaksopprettelse.

Velforeninger og andre i nærområdet til et mulig asylmottak engasjerer seg ofte. Det er bra at de ønsker mer informasjon om hva som kan komme. Det svarer vi gjerne på. Samtidig er det slik at når vårt øverste demokratiske organ, Stortinget, har bestemt at asylsøkere har en lovfestet rett til innkvartering. Derfor er det ikke alltid slik at vi kan imøtekomme de ulike innvendinger fra kommuner eller lokalmiljø. Nasjonale oppgaver må løses av oss alle.

Noen mener at kommuner burde ha større innflytelse ved mottaksopprettelse. Det er i tilfelle en endring politiske myndigheter må gjøre. Slik det er nå kreves det ikke en kommunal godkjenning på politisk nivå hvis nødvendige brukstillatelser foreligger. Det er derfor som reguleringsmyndighet eller eier at en kommune kan avvise etablering av mottak.

Det å ha et asylmottak i kommunen innebærer forpliktelser for det kommunale tjenesteapparatet. Asylsøkere har samme rettigheter til kommunale tjenester som befolkningen ellers. Vertskommunene får derfor tilskudd for å kompensere for de gjennomsnittlige utgiftene et mottak gir.

Størrelsen på tilskuddet er et resultat av en gjennomgang av utgiftene knyttet til asylmottak i 11 kommuner som blant annet Kommunens Sentralforbund var med på. Gjennomgangen førte til at vertskommunetilskuddet ble doblet i 2008. Det skal dekke gjennomsnittsutgiftene til helse— og barnevernstjenester, samt til nødvendig tolkebruk og administrasjon. I tillegg gis det egne tilskudd for tilrettelagt undervisning i norsk og morsmål.

Selv om innkvarteringen av asylsøkerne er en statlig oppgave, må den løses i samarbeid med lokale krefter: Asylmottakene må nødvendigvis opprettes i kommuner. Derfor er UDI avhengig av at norske kommuner tar sin del av ansvaret for at å skaffe de som kommer et botilbud. Det kan gjøres ved at kommunene stiller seg positive til mottaksopprettelse og bidrar til et godt samarbeid med UDI og driftsoperatør, eller ved at de leverer inn tilbud om å drive mottak selv.

Nå har vi 120 asylmottak i 106 kommuner over hele landet. Etter 20 år med mottaksdrift ser vi at de vellykkede historiene er langt flere enn de negative. Vi vet av erfaring at det er de mottakene der beboerne blir involvert i aktiviteter i nærmiljøet som fungerer best. Når mottaket og kommunen går sammen om å legge til rette for dette gir det positive ringvirkninger. Blant annet betyr mottaket arbeidsplasser og kjøp av lokale varer og tjenester i kommunen. Mottaket kan bli en ressurs for både kultur- og næringsliv. Sammen kan vi løse denne nasjonale oppgaven.