Betydningen av dette kan knapt overvurderes. Likud har tidligere kjempet hardnakket mot alle former for en palestinsk statsdannelse, og Netanyahu selv bygde valgkampen i vår på motstand mot dette.
Det er åpenbart at den israelske statsministerens tale likevel ikke gikk langt nok. Han la inn forutsetninger som israelerne meget vel vet er uakseptable for palestinerne. Dette er da også etter all sannsynlighet Netanyahus strategi: Å i prinsippet si ja til noe USA sterkt ønsker, men samtidig legge inn så sterke forbehold at prosessen blir svært vanskelig.
Til tross for dette kan president Obama nå konstatere at begge parter er enige om målet, og at forhandlingene for å komme dit bør starte opp så raskt som mulig. Likud-statsministerens tale vil blant annet gjøre det vanskeligere for Israels støttespillere i den amerikanske kongressen å motarbeide Obamas initiativ. Svært få hadde trodd at Netanyahu mindre enn tre måneder etter at han overtok som statsminister skulle forhandle om opprettelsen av en palestinsk stat.
Det illevarslende ved Netanyahus tale er forbindelsen til et annet land i Midtøsten som også har vært i begivenhetenes sentrum de siste dagene, nemlig Iran. Den israelske statsministeren har gjort det klart at han ser det som sin fremste oppgave å forhindre en iransk atombombe. Han har også sagt at Israel er villig til å bruke våpenmakt for å oppnå dette.
Men Israel vil neppe våge noen militæraksjon mot Iran hvis USA sier nei. Når Netanyahu nå har satt forholdet til flere regjeringspartnere i fare ved å gå inn for en palestinsk stat så tidlig i sin regjeringsperiode, er det nærliggende å anta at ett formål er å kjøpe seg amerikansk velvilje for et militært angrep mot Iran.
Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland sa en gang at «alt henger sammen med alt». Det gjelder i særlig grad i Midtøsten.