I Kristiansand har vi gjennom mange år kunnet registrere et stadig større innslag av private aktører i utbygging og planlegging av sentrale områder av byen. Det lokale planleggingssystem i Kristiansand kommune har i lang tid vært under press. Tangen-utbyggingen og den pågående badelandssaken på Marinetomta er gode eksempler på manglende kommunal byutviklingskapasitet
Det som kjennetegner disse utbyggingssakene er fragmentering, splitting av roller, kommunal fristilling, forretningsmessig drift og et større innslag av private aktører i planleggingen. Store politikkområder som miljø og integrert sektoriell byutvikling lider således under den pågående politiske abdisering i byutviklingssammenheng – med redusert offentlig kontroll— og styringskapasitet som resultat.
Bildet preges også av at gamle planer, reguleringer og vernehensyn av eldre bymiljø blir lagt til side og ofres i vekstens navn. Arkitekter, investorer og utbyggere vet jo at Kristiansand er mulighetenes by. Omkamp og omgjøring av gamle reguleringer er regelen og ikke unntaket. I Kaserne-saken fikk de nye eierne gjennomslag for tilbygg og fasadeendringer som sterkt avvek fra gamle reguleringer i verneplanen for Murbyen. Dette er bare nok et eksempel som pent føyer seg inn i rekken av nyliberal byggepraksis i Kristiansand kommune. Dette kan igjen tolkes som en konsekvens av manglende politisk styringskapasitet, og mangel på virkemidler i den kommunale plan- og reguleringsarbeidet.
Tendensen ser ut til å være at Kristiansand kommune i sin streben etter regional storbystatus har gjort seg mer og mer avhengig av nært samarbeid med store utbyggere, privat kapital og eiendomsutviklere. I spillet om byutviklingen overlates byens borgere til tilskuerens rolle, mens byens administrative og politiske eliter inntar banen i samspill med storentreprenører, eiendomsutviklere og såkalte profesjonelle investorer (eiendomsspekulanter).
I badelandsaken ser vi nettopp dette. Ressurssterke private utbyggere invitert til anbudskonkurranse får stor grad av autonomi og definisjonsmakt og legger dermed de viktigste premissene i byutviklingen. Når storslåtte planer skisseres fra utbyggere, kommer politikerne løpende etter ballen og tror de er viktige aktører. I realiteten er de bare sandpåstrøere av ferdigstilte planer der handlingsalternativene er få og begrensede.
Et spørsmål som eksempelvis i utgangspunktet dreide seg om svømmehall til byens befolkning, er omdefinert til et gigantisk internasjonalt næringsbygg til én milliard, med hotell, helsesenter og badeland på over 33.000 kvm. Av dette gigantarealet utgjør svømmehall/badeland bare 5290 kvm. I mangel av kommunal kapital og offentlig gjennomføringskapasitet skal kommunen være leietaker. Politikerne underlegger seg på denne måten en «husmannskontrakt», og tro det eller ei, på egen eiendom og grunn. Det er store verdier som står på spill når kommunen inngår i privat-offentlig samarbeid av denne typen, som binder opp kommunen i leiekontrakter på 15 millioner i året i kanskje de nærmeste 60 årene.
Skal kommunen kunne ivareta og fremme fellesskapets beste, må kommunen ha reell forhandlingskapasitet. Det ser ikke ut til å være lett når den kommunale plan- og utredningskapasitet gjennom lang tid har blitt svekket til fordel for private planleggere og konsulentselskaper. Selv om politikere formelt inviterer til anbudskonkurranse, vedtar og teller stemmer over planforslag, har det vist seg at ressurser til syvende og sist avgjør i maktspillet om byutviklingen. Asymmetrien er åpenbar. Når ressurssterke utbyggere stiller med mektige staber av teknokrater og velartikulerte kommunikasjonsrådgivere kan disse fullstendig overkjøre politikere og ikke minst avmektige beboere og velforeninger i et område.
Skal kommunen, dens innbyggere og politikere komme noen vei uten å bli overkjørt av nettverksallianser bestående av utbyggere og administrative og politiske eliter, må kommunen og dens planleggere og politikere ha klare oppfatninger om hva slags kjerneverdier som skal legges til grunn for byutviklingen utenom de tradisjonelle vekst- og næringsmantra. En slik mulighet åpner seg nå hvis en tar tenkepause i utbygging av Kvadraturen fram til en ny helhetlig kvadraturplan foreligger. Her åpner det seg en stor mulighet til å komme fram til konsensus om hva slags verdier som skal prege byutviklingen i Kristiansand. Rekkefølgen det har vært lagt opp til fram til nå, er en omvendt logikk av en konsensussøkende byutvikling. Min anbefaling til byens politikere og planmyndigheter bør derfor være å vise litt tålmodighet og kanskje ta seg en lengre tenkepause.
Timingen av badelandssaken er feil. Den beslutningen bør komme etter en ny helhetlig kvadraturplan foreligger – der sektorhensyn som næring, miljø, bomiljømiljø og trafikal regulering er integrert. Her bør kommunen være mer åpen og lydhør og trekke inn innbyggerne i Kvadraturen, velforeninger og lag. Mens kommunens dialoger med velforeninger og lag fram til nå i stor grad har begrenset seg til administrasjonen, bør en også forsøke å trekke inn politikere i et mer aktivt i samspill med bydelsinteresser og borgere.
Fram til nå kan dette samspillet best beskrives som en kvasidialog preget av demokratisk underskudd – der befolkningen blir fortalt av utbyggere og entreprenører hva som skal skje i deres nærmiljø. Her bør byens politikere ta ansvar og være seg bevisst den rådende asymmetrien i maktforhold. Det er kun da en kan vende en fragmentert utvikling til en helhetlig samlet byplanlegging der «fellesskapets beste» blir den sentrale verdien. Ikke som i dag – en byutvikling preget av private profitthensyn og en hysterisk kommunal markedsinspirert vekstfilosofi og næringsutvikling der borgerne og miljøhensyn stadig må vike.