Det var domorganist Bjarne Sløgedal som startet Norges første festspill i 1971, og han ble viden kjent for årlig å urfremføre store kirkemusikalske verk i byens katedral. Til Kristiansand inviterte Sløgedal kremen av kremen blant internasjonale kor, og flere av konsertene fins i NRK-opptak. Medieoppmerksomheten var betydelig, og rosen stor i utenlandske aviser. For 25-årig innsats ble Sløgedal slått til Ridder av første klasse av St. Olavs Orden i 1985. I dag er konsertene flere, og bredden større i programmet, men medieoppmerksomheten betydelig mindre. Til vår avis i går fortalte komponist og musikkritiker Synne Skauen at hun ikke kjenner til Kirkefestspillene i Kristiansand, og tittelen til artikkelen slår fast at festspillene ikke når ut. Det er et tankekors.
Landet har uendelig mange festivaler, med rundt 100 bare på Sørlandet. Det skal noe til å bli synlig i en slik mengde. Dessuten fins det tilsvarende kirkemusikkspill i Oslo med større budsjett, betydelig større publikumstilfang og nærhet til nasjonale medier. Synne Skauen slår fast at fokuset til vår hjemlige festival ikke bør være å nå ut internasjonalt, men å være til stede for det lokale publikummet. Hvis festspillene ikke er viktige for kjernepublikummet, så har de et problem, slår hun fast.
Der peker hun på nok en utfordring. Festpillene sprang ut av en inderlig gudstro i en landsdel med en stor andel troende mennesker. Men noen publikumssuksess er de aldri blitt, trolig fordi musikken alltid har vært mer elitistisk enn folkelig, og har aldri appellert til de store massene. Publikum ved den monumentale åpningskonserten med Verdis Requiem i år var stort sett velvoksne mennesker tilhørende den utdannede middelklasse. Mens én popkonsert alene kan trekke 12.000 mennesker i Kristiansand, skaper det ettertanke at kun 4700 deltok på fjorårets kirkefestspill. Det skal bli interessant å se hvilke grep ledelsen vil gjøre for å nå flere.