Å gi hverandre gave symboliserer samhørighet. Den kan være likeverdig, forstått som at de som tilgodeser hverandre er nære, de vil den andre vel, og de står på samme nivå i relasjonen de vil bevare. Slik tolker vi gjerne vår moderne tradisjon med julegaver. Forståelsen bygger under en oppfatning av samfunnet vårt som lite klassedelt og hierarkisk. Vi er jevnstilte. Vi gir til hverandre fordi vi vil det. Vår utveksling er likeverdig.

Julegavene som en del av et kontraktsforhold synes fremmed i en slik sammenheng. Likevel er de en del av en struktur som gjennomsyrer vår kultur og sivilisasjon; en gave og en ytelse fordrer en gjengave og motytelse. Gaver kan derfor starte relasjoner, og gjensidig gavebytte holder den ved like. Dette gjelder også i julen, selv om dens fokus på akkurat julaften gir gavebyttet et preg av en avsluttet handling. I et langsiktig perspektiv blir det synlig at den inngår i noe langt mer, og er en del av relasjonenes økonomi.

Høvdingene i vikingetiden ga store gaver. Sjenerøsitet var en forutsetning for å holde på makten. Ved å innby til storslåtte fester og dele ut gull, sølv og kostbare gjenstander satt han mottakeren i et avhengighetsforhold. Å avslå en gave fra en høvding var sosialt uakseptabelt. Dessuten innebar det en risiko i et samfunn hvor æren spilte en sentral rolle. Gjengjeldelsen for en avvisning måtte forventes. Å motta en gave medførte på den andre siden å akseptere sin underordnede posisjon, nettopp fordi enhver gave betinget en gjengave. Denne forpliktelsen har gjenklang også i dag. En kostelig gave fra høvding til bonde kunne den gang bare gjengjeldes med uforbeholden politisk og militær støtte.

Når middelalderens jordeiere skiftet eiendommer av lik verdi, ble det kalt for makeskifter, som nettopp viser til det jevngode byttet. Et mellomlegg kunne inngå dersom en eier la mer jord i enn den andre. Det viktige var at skiftet i sum ble likt. Da var begge eiere fri fra forpliktelse for hverandre i fremtiden. Skiftet var opp og avgjort. Uenigheter kunne likevel oppstå i etterkant, det kan en se av at partene i noen tilfeller på forhånd avtalte hvordan en eventuelt fremtidig strid skulle håndteres. Makeskiftet representerte ikke noen relasjonsbygging. Det var rent økonomisk, fritt for forpliktelser og markerte de involverte som uavhengige subjekt.

Skiftet jorden derimot hender som en gave, var det en annen sak. Særlig sjelegavene viser et annet bytteforhold. De inngikk i det en kaller frelsens økonomi. Bak denne lå forestillingen om det stedfortredende element, som preget hele den vestlige kristenheten. Forbønn kunne kjøpes. Det at andre ba for en, var nok. Særlig i klostrene levde nonner og munker så hellige liv at bønnene deres ble ekstra virkningsfulle, likeså ved bispeseter med domkirke og eget presteskap. Dermed fikk disse institusjonene en rekke gaver, motivert av giverens omsorg for sitt eget eller slektningers etterliv.

Gaven ble altså gitt i denne verden, mens frelsen, en immateriell gjengave, kom i den neste. Forholdet mellom giver og mottaker skulle vare evig. Verdien som ble gitt, ble overført for alltid, tatt ut av den slekten det ellers hadde tilhørt. År etter år kunne den nye eieren innkassere overskudd eller leie fra jorden. På samme måte skulle bønner og messer holdes for giveren, år etter år på dennes dødsdag. Det var den vanlige fordringen og gjenytelsen ved sjelegavene. Styrken i denne relasjonen er det vanskelig å forestille seg. Hvert år ble den markert, og sånn skulle det fortsette, ikke mindre enn for alltid.

Gavene til jul er som regel håndfaste og fysiske, som bøker, musikk, klær og sportsutstyr. Også gavekort er konkrete, selv om det er mottakerens egen shopping som gis. I tillegg er gjengaven allerede ordnet. Alle vil levere gavene i tide til åpningsfesten starter. En kan derfor forledes til å tro at gaven til jul hører til i en rent økonomisk sfære. Man gir og man får. Der og da. Gaven utlignes med det samme. Presset på gjengjeldelse føles ikke, siden balansen alt er ordnet.

En bonde sto i livslang skyld til høvdingen. Plikten hadde ikke noe annet sluttpunkt enn hans egen livstid. Et kloster som hadde akseptert en sjelegave måtte oppfylle giverens krav til gjenytelse, og det langt ut over livstiden til noen av de involverte. Denne plikten hadde ikke noe sluttpunkt. Relasjonene disse gavene skapte var langvarige. Mellom de to individene måtte den med jevne mellomrom pleies; nye fester, ny raushet med rikdommen. Gavene gikk ovenfra og ned i dette forholdet, mens forpliktelsen gikk nedenfra og oppover. Mellom giveren og den geistlige mottakeren konstituerte den første, kontraktsbundne utvekslingen resten av forholdet. Elementene i byttet var likevel av en slik art at en årlig inntekt og en religiøs ytelse fant sted.

Slekt og familie er for oss tradisjonelle, faste relasjoner. Men også vennskap, forhold til kolleger og naboer kan få en slik karakter. Med julegavene tilbyr vi hverandre hvert år å bekrefte og styrke de relasjonene vi står i. Gavebyttet konstituerer, det fester oss mennesker i en kontrakt med omverdenen. Det er den langsiktige, dypere historiske sammenhengen for gavene våre, også til jul.

Hvor lenge våre relasjoner varer avhenger av oss selv. Vi har ressurser nok til både å starte og avslutte dem. Gaven har sin sentrale plass også i vår tid. Det at vi gir er viktig, og at vi har slike nære relasjoner. Hva og hvor mye, har langt mindre betydning. Bare markedskreftene skal ha oss til å tro noe annet.

Artikkelen er forkortet. Red.