To store politiske debatter pågår i avisspaltene i disse dager: Den ene handler om fylkessammenslåing og den andre handler om Sørlandets gevinst (eller mangel på gevinst) i Nasjonal transportplan. Begge debattene avslører at våre lokale politikere tenker smått der de burde tenkt stort. De tenker på seg selv der de burde tenkt på velgerne, og de tenker på partipolitisk gevinst der de burde tenkt på samarbeid.

En annen ting som blir avslørt gjennom disse debattene er at politikerne på og fra Sørlandet mangler et prosjekt. En visjon. Eller noen mål for å løfte landsdelen. Hva er for eksempel målet med fylkessammenslåingen? Et enkelt spørsmål som jeg dessverre har liten tillit til at beslutningsposisjonerte politikere kan gi et tydelig svar på.

Fylkesdebatten bør dreie seg om hvorvidt fylkesgrensene bidrar til å hindre eller stimulere en ønsket utvikling, og bør starte med å gi svar på sentrale spørsmål som:

Hvem er sammenslåingen viktig for?

Hva er målet med ett Agder-fylke?

Kan man måle effekten av en sammenslåing? Altså vise om man lykkes.

I stedet for å bli engasjert av en visjonær idé om regionens muligheter blir vi tilskuere til en meningsløs debatt under overskriften «balansert utvikling» på Agder. Hvem er interessert i en balansert utvikling på Sørlandet? Hvordan skal man skape begeistring for et slikt prosjekt?

Folk er opptatt av tjenestene fylkene leverer – samferdsel, videregående opplæring, kultur og næringspolitikk. Og hvis tilhengerne av fylkessammenslåing kan synliggjøre hvorfor og hvordan disse tjenestene blir bedre ved å bli ett fylke, blir det mye lettere å få folket med seg.

Hvis de spør sine velgere i dag, vet de svaret: Et dundrende NEI. Og er det rart? Hvorfor skal en fra Åmli, eller en fra Mandal stemme for å bli styrt fra Kristiansand eller Arendal så lenge denne ideen ikke er tuftet på en strategi eller en visjon?

Da prosjektene i Nasjonal transportplan nylig ble lansert, fikk våre lokale politikere kritikk (bl.a. i Fædrelandsvennen) for dårlig politisk håndverk. Det mest oppsiktsvekkende har for meg vært å følge debatten etterpå. Politikerne har kastet stein på hverandre og nok en gang avslørt at de er milevis unna å ha en felles strategi og et felles mål for sin landsdel.

Politikerne våre må ha tro på at folket på Agder kan bli berørt, begeistret eller gjerne forført av store tanker. Hvorfor er det ingen politikere som tør å snakke opp drømmene? I Dale+Bang minner vi hverandre stadig på setningen: «Det finnes grenser for hva vi kan få til, de grensene skal vi flytte sammen». Det gjelder å minne seg selv og hverandre på at store ting kan skje hvis man vil nok.

Den historiske konflikten mellom Arendal og Kristiansand er det bare revymakere som har hatt glede av. Hvorfor er det ingen som ser potensialet i at byene går sammen og definerer noen felles, visjonære mål. Det ville utløse helt ny energi om man lot noen åpenbare konfliktområder få hvile – mens man i stedet konsentrerte seg om å nå noen mål som helt åpenbart vil være til begge byers beste.

Arendal har en ganske fersk erfaring på nettopp dette: uten kommunesammenslåingen hadde man aldri fått nytt kulturhus i byen, man hadde heller ikke fått kunstisbane eller greid å finne egnede arealer som skaper rom for vekst i APL, Sevan m.fl. Og da er jeg tilbake ved kjernen: Hva er det store vi skal få til ved å slå sammen fylkene?

En visjon for Sørlandet, som ville styrken ideen om ett fylke, må handle om noe som vi bare får til hvis vi hvisker ut fylkesgrensa. Den må handle om noe som angår mange og som vi har lyst til å få til sammen.

I 2005 vedtok lokale politikere og næringslivsledere i Rogaland en visjon om at Stavanger-regionen skal bli europeisk energihovedstad innen 2020. Dette målet har blitt kritisert og heftig debattert, men glem det. Det interessante her er størrelsen på visjonen. Det gjør noe med en når man setter seg slike mål. Man øker sin egen selvtillit og løfter ambisjonsnivået for hva man kan få til.

Rogaland fikk mer ut av Nasjonal transportplan enn Agder. I følge varaordfører i Stavanger Bjørg Tysdal Moe er oppskriften enkel: «Skal vi få til noe må vi stå sammen. Vi må bli enige lokalt først, før vi prøver å selge inn prosjekter», sier politikeren fra Stavanger.

I tillegg til å synliggjøre noen felles mål, ville debatten og regionen blitt styrket dersom politikerne også kunne samle seg om en felles kommunikasjonsstrategi for det landsdelen ønsker å satse på. Agderrådet har satt i gang et lovende arbeid for å posisjonere Sørlandet, men det er langt igjen med å forankre tydelig og samlende mål for landsdelen.

Jeg savner også at politikerne dyrker og utnytter det vi har felles. At vi er sørlendinger. At vi ønsker bra ting for Sørlandet. At det skal være godt å bo her. Hvis du er oppvokst i Arendal (som undertegnede) er det langt til Flekkefjord, både mentalt og kulturelt. Men sørlendinger, det kaller vi oss begge.

Når Andreas Thorkildsen vinner OL-gull, blir folk fra Aust-Agder litt ekstra stolte – fordi han er sørlending. Akkurat som kristiansandere regner Myggen (fra Risør) som en av sine, en lokal spiller fra Sørlandet.

Avstanden Kristiansand-Risør er 115 km. Det er bare seks mil lenger fra Kristiansand til Egersund, men Bengt Sæternes (fotballspiller) ville aldri blitt omfavnet som sørlending slik som Myggen, Sæternes er fra Rogaland. Slik er hodene til oss sørlendinger skrudd sammen. Det er slik vi definerer tilhørighet.

Er det ikke slik at alle, også i de indre bygder på Agder, kaller seg sørlendinger? Og setesdøler kaller seg for setesdøler. Men ingen kaller seg egder. Har du noensinne hørt noen si at jeg er en egd? Eller hørt noen snakke om at de gleder seg til sommeren for da skal de på hytta på Agder? Det er sørlendinger vi er, og Sørlandet det snakkes om.

Det beste stedet å bo i Norge – med de beste mulighetene for å skape noe stort sammen som en landsdel med noen store felles mål.