Nå forsøker Telenor, kanskje med rette, å redusere aksjonæravtalen til en intensjonsavtale, uten juridisk og forretningsmessig relevans. Men det er i denne sammenheng av mindre interesse om avtalen mellom Grameen Bank og Telenor er juridisk bindende. Det interessante er Telenors forsøk på å benekte dens eksistens. Om ikke annet skulle det indikere at avtalen er mer ubehagelig for Telenor enn de vil vedkjenne seg.
Mohammad Yunus er ingen «mor go'hjerta» som deler ut penger i øst og vest. Han er forretningsmann som gjør penger på å hjelpe fattige kvinner. På mange måter en vinn-vinn-situasjon. Nå bruker han Fredsprisen for alt den er verd og forsøker å presse Telenor til forhandlingsbordet. Nobelkomiteen har gitt ham gode kort, og han spiller dem godt.
For Telenor blir dette tap — uansett. Enten taper de penger på å selge seg ned. Ikke bra. Ellers så taper de anseelse. Heller ikke bra for et selskap som flagger samfunnsavsvar og moral høyt. Men det er jo helst i årsberetninger og PR-planer. Business er business, og blårussen har sin egen morallogikk.
Det kan være grunn til å minne om at da Telenor gikk inn i Bangladesh, var selskapet heleid av staten og fikk betydelig støtte både av Norad og andre. At det var noe forretningsmessig entreprenørskap og høyrisikoprosjekt, slik de nå gjerne vil fremstille det, er i beste fall å pynte på sannheten.
Om selskapet går så det suser, må pr-avdelingen (som i Telenor er på størrelse med redaksjonen i en middels regionavis) ha dårlige dager. Baksaas gikk friskt ut i kronikker da fredspristildelingen ble kjent og hyllet vinneren. Men endte opp i skammekroken og ble skjelt ut på direktesendte tv-sendinger til hele verden.