Etter mye politisk ståhei, og en besværlig anbudsprosess der noen av anbyderne av ulike årsaker ble silt vekk underveis, går det mot kommunal drift av Vågsbygdtunet sykehjem i Kristiansand. Det er kommunen selv som har levert det laveste anbudet. Så lavt er det faktisk at det allerede reises spørsmål om det er forsvarlig å drive institusjonen etter det opplegget som kommunen har lagt frem. Og vi finner nå grunn til å spørre om et privat anbud på samme nivå overhodet ville ha blitt akseptert av kommunen.Likevel føler vi at anbudsprosessen i denne sammenhengen har fungert disiplinerende på anbyderne. Og det var vel hensikten. Fra lignende saker i våre naboland kjenner vi en rekke eksempler på at kommunen selv får tilslag på tjenesteproduksjonen etter åpne anbudsrunder. Det er i seg selv ikke noe mål ved konkurranseutsetting å kaste ut offentlige tjenesteprodusenter til fordel for private. Formålet med denne måten å kjøpe tjenester, er å sikre seg at fellesskapets midler blir utnyttet på en forsvarlig måte.Akkurat det hensynet skulle nå være vel ivaretatt med hensyn til Vågsbygdtunet, forutsatt at anbudsprosessen har vært profesjonelt håndtert fra kommunens side. Anbudsutsetting har nemlig vist seg å være et håndverk som må læres rundt om i kommunene. Om Kristiansand kommune har mestret den oppgaven, får vi først se når den nye institusjonen går seg til. Det er da eventuelle mangler ved kravspesifikasjon og anbud vil bli blottstilt.Vi noterer oss uansett at det finnes både politikere og administrativt ansatte i kommunen som gjerne skulle ha sett at en privat anbyder fikk tilslaget. Hvordan det enn måtte gå til slutt, det kommer flere saker i årene fremover, og før eller senere vil en eller flere private aktører komme inn på markedet.Det beste ved denne saken er at den nå synes å lose hele spørsmålet om konkurranseutsetting inn i smulere politisk farvann. Vi har lagt noen nyttige og politisk nødvendige år med mye ideologisk motivert turbulens bak oss. Nå er vi forhåpentligvis over i en fase der anbudets pedagogikk kan få virke utfra sin egen disiplinerende logikk. Det er alle tjent med.Ikke minst kan vi også få en konstruktiv debatt om hva som er et forsvarlig tjenestetilbud innenfor omsorgssektoren. Det er nemlig en viktigere debatt enn spørsmålet om hvem som forestår omsorgen. I skolen har denne debatten kommet for fullt, og begrepet «fattigskolen» har allerede innarbeidet seg i språket. Når det reises spørsmål om kommunen presser sitronen for hardt på Vågsbygdtunet, er det duket for å trekke parallellen mellom skole— og omsorgssektorene. Og bakom ligger hele spørsmålet om vi har et geografisk rettferdig system for fordeling av kommunale midler her til lands.