Ytringsfriheten er en av demokratiets grunnleggende rettigheter. Derfor er ytringsfriheten stadfestet og nedfelt i demokratiske konstitusjoner verden over. 185 år etter at Eidsvollsgrunnloven ble konsipert avga Ytringsfrihetskommisjonen sin innstilling i går med forslag til en revidering av paragraf 100 i Grunnloven og en rekke andre lover som regulerer ytringsfriheten.Selv om ytringsfriheten alltid har stått sterkt i det norske demokratiet, er det et faktum at både grunnlovsteksten og lovgivningen med årene har kommet på etterskudd i forhold til samfunnsutviklingen og synet på ytringsfrihet i verden omkring oss. Derfor opplever vi i dag at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen gir en bedre garanti for ytringsfriheten enn hva Grunnloven og lovgivningen gir norske borgere. Det fikk man illustrert da den europeiske menneskerettighetsdomstolen nylig underkjente en norsk injuriedom mot avisen Tromsø. Og det er vel knapt noe land i verden hvor avisutgivere og journalister møter hyppigere i rettssalene stevnet for ærekrenkelser enn i Norge.Mens ytringsfriheten har lett for å bli et munnhell i den daglige samfunnsdebatt, er det kommisjonens store fortjeneste at den gir seg inn på en grundig argumentasjon på filosofisk og demokrati-teoretisk grunnlag for nødvendigheten av en utvidet ytringsfrihet. Det er en gjennomgang og oppsummering av klassisk demokratiteori som vi vil tro mange av de politikere som skal ta stilling til kommisjonens forslag, vil ha nytte av å gjøre seg kjent med.Den mest iøynefallende endring som kommisjonen foreslår er en radikal endring av norsk injurielovgivning. Dagens lovgivning forlanger at den som har ytret eller formidlet ærekrenkende utsagn fører sannhetsbevis for påstandene. Kommisjonens nye grunnlovsforslag innebærer at ingen skal kunne stilles til rettslig ansvar for påstander fremsatt i «agtsom god Tro», selv om påstanden i ettertid viser seg å være usann. Videre anbefaler kommisjonen å skille mellom fakta og vurderinger. Dette er å innføre et helt nytt prinsipp i norsk injurielovgivning, som vil bringe oss nærmere ytringsfrihetstradisjonene i andre land.Og begrunnelsen for dette er at vi må også tåle å høre de provoserende, de ekle, de ekstreme og de avvikende ytringene, slik at de kan bli imøtegått og debattert under offentlighetens nådeløse blikk. Eller for å sitere kommisjonsleder Francis Sejersted: «Offentligheten er en institusjon for renselse, kontroll, anstendiggjøring og beskyttelse.» Hvilket vi har rike eksempler på fra den senere tids offentlige debatt i Norge.Et annet viktig forslag er at offentlighet i stat, kommune og domstoler blir grunnlovsfestet. Det betyr at de rettigheter offentlighetsloven hittil har gitt borgerne når det gjelder innsyn i den offentlige saksbehandling, blir gitt et grunnlovsvern. Vi får håpe det gjør større inntrykk på rådmenn og ordførere med offentlighetsvegring.Og i tråd med kommisjonens prinsipielle syn på ytringsfrihet, foreslås det at blasfemiparagrafen oppheves, filmsensuren avskaffes og at pornografiloven liberaliseres. Kjenner vi norske politikere og moralister rett er det denne, noe særegne norske morallovgivningen, debatten kommer til å stå om fram til stortingsbehandlingen.