Aldri før har jeg satt av tid til skam i kalenderen. Frem til forrige helg hadde jeg med et arrogant skuldertrekk avvist alle forsøk på å få meg til å se serien om jentegjengen på Hartvig Nissen videregående. Til slutt ga jeg opp. Nå er fredagskveldene belagt med skam, og Noora har påført meg en overdreven bruk av rød leppestift. Jeg var nysgjerrig på hva som skiller gymnastida anno 2016 fra mine egne glansdager på midten av 90-tallet. Selv om mye har endret seg på de tjue årene, var svaret like fullt: Det skiller skuffende lite. Legger du bort beskjeftigelse, husvær og lånegjeld, var likevel den største oppdagelsen at det heller ikke er så mye som skiller «Skam»-Eva fra voksen-Eva.
«Det er gøy å være ung, men jeg gleder meg til å bli voksen. Til å slippe presset og alle disse følelsene. Til å bare være meg selv, og ikke alt det jeg tror forventes av meg.»
Dette skrev ei ung jente i en uendelig rekke av diskusjoner om «Skam» i sosiale medier. Serien som skulle være av og for hormonbefengte tenåringer, har blitt noe både jeg og andre overtidsungdommer sluker som tilbehør til rødvinsglasset etter at unger er lagt og fredagsflanellen er på. Noen fordi det minner oss om det livet som tilsynelatende er forbi, og noen fordi det gir innblikk i en verden vi ikke har tilgang til. Selv tror jeg det er fordi vi blir minnet på at livet som voksen ikke er så ulikt livet som tenåring, og at den unge jenta som gleder seg til å bli voksen, ikke kommer til å slippe unna verken presset eller følelsene. De hører ikke til deler av livet, men til selve livet. Derfor angår serien både den naive 16-åringen, den vandrende midtlivskrisa og den godt voksne mannen med tversoversløyfe og månedlige barnebidrag.
Livet endrer seg for hvert år som går, men på mange måter er det same shit, new wrapping.
Jeg er glad jeg ikke er 16 lenger (selv om 26 hadde vært fint), men jeg kjenner meg likevel igjen i «Skam». Når vi dissekerer og analyserer ungdommene på Hartvig Nissen, fortviler over Vildes naivitet og ikke vet om vi skal elske eller hate William, så møter vi samtidig oss selv i døra — bare i en litt annen form. Vi slutter ikke å hooke, chille eller rulle så fort gymnastida er over, men kamuflerer det med et fikenblad av moden dydighet, og kaller det et hyggelig stevnemøte, en rolig kveld og en anerkjennelse fra noen vi ser opp til. «Skam» er full av selvtillit med ryggrad som ei blåklokke, forelskelser som ender i bunnløs sorg, skyhøye forventninger og usikkerhet en nevrotiker verdig. En utilslørt virkelighet av frykt, forelskelse og forlatelse - men også av omsorg, ansvar og ekte kjærlighet. Bestanddeler i livet. Livet til Vilde, Chris og Sana, men også livet til oss som husker OL på Lillehammer.
Det er forskjell på livene til en 16-åring og en 36-åring. De tjue årene tilfører livsviktige erfaringer, modner meningene våre og gir oss oppgaver og ansvar vi ikke hadde som tenåring. Det var kanskje ikke meningen at vi skulle like «Skam», men vi gjør det likevel - og vi innrømmer det. I skolegården på Hartvig Nissen kjenner vi igjen ungdomstida vår, og bytter du ut enkelte bestanddeler, så kunne serien handlet om hver og en av oss. Men vi bør også kjenne igjen voksenlivet vårt, og kanskje erkjenne at forskjellen mellom tenåringslivet og voksenlivet ikke så stor som vi tror. Den dårlig skjulte forelskelsen du aldri våger å nærme deg, ønsket om å prestere for den du søker anerkjennelse fra, og skuffelser som setter deg midlertidig ut av stand til å ta til deg næring.
Livet endrer seg for hvert år som går, men på mange måter er det same shit, new wrapping.