Lysbakken starter på motbakken

Bare 15 blanke stemmer ble avgitt av 207 da Audun Lysbakken skulle velges som ny leder for Sosialistisk Venstreparti denne helgen. Det varslede grasrot-opprøret i partiet ble det ingenting av, partiet godtok og aksepterte unnskyldningen fra Lysbakken, børstet hele fadesen av seg og står nå overfor et nytt kapittel i partiets historie. Og den som først og fremst skal skrive det er altså bergenseren Audun Lysbakken.

Lysbakken har lenge vært et lovende politisk talent. En sympatisk, reflektert politiker som har beveget seg fra den svært radikale delen av SV til å bli en mer ansvarlig, moderat politiker som har tilpasset seg den makten han etter hvert har fått. Men selv om hans egne partikamerater raskt tilga ham flausene fra regjeringskvartalet, vil nok folk flest synes han er en betydelig svekket politiker.

Dette fallet er på mange måter det klassiske fallet; vi har sett det mange ganger før. Det er i utgangspunktet ikke saken i seg selv som feller ham, men det er håndteringen av den. Det er alle bortforklaringer, den ulne hukommelsen, ansvarsfraskrivelsen og det som kan se ut som forsøk på å holde tilbake informasjon som blir hans bane. Den finslipte og garantert veloverveide retorikken som han selv og Kristin Halvorsen stod fram med i krisedagene holdt ikke når det parallelt kom saker om nye sms, e-poster, advarsler og bevilgninger som ikke var i henhold til regelverket.

For det har vært et underlig regnestykke de politiske rådgiverne har pønsket ut. De har forsøkt å overbevise oss om at dårlig dømmekraft (bevilgningene), så god dømmekraft (han går av), i sum er lik god dømmekraft og styrket politiker. Men det virker ikke som mange har kjøpt denne nye måten å regne på, og hadde alt dette skjedd noen måneder før hadde nok både Heikki Holmås og Bård Vegard Solhjell hatt helt andre sjanser i partilederkampen.

Fra sin plass på Stortinget skal Lysbakken nå starte på en bratt motbakke. Han skal fortsatt lede SV i regjeringssamarbeidet, som nå fremstår som et skjørere prosjekt enn før denne saken sprakk. Han skal prøve å løfte partiet på målingene og finne fram til de gode SV-sakene som igjen vil mønstre velgere. Men det er vanskelig når SV sitter i regjering og må samarbeide med Ap om alle sine hjertesaker. Som klima-, integrerings— og utdanningspolitikk. Det er ikke så rart mange spår at dette er begynnelsen på slutten for denne regjeringen.