Hovedpunktet på rettens dagsorden fredag var egentlig forsvarer Geir Lippestads prosedyre. Men da dagen var over, var de sterkeste minnene festet til fem andre. Fem kvinner som på hver sin måte ble rammet av terroren 22. juli, og som fortalte retten hvordan tiden etterpå og rettssaken har vært.
Det ble fem svært sterke vitnemål. Først og fremst fordi de brakte fokus tilbake til det denne saken egentlig dreier seg om, etter flere uker med argumentasjon for eller mot tilregnelighet.
Vi fikk blant annet høre moren som den 22. juli ventet på at datteren skulle komme til sin 30-årsfeiring på familiens sommerhytte i Tvedestrand. Mens tårene rant på oss andre fortalte moren med sterk stemme om savnet av datteren som hun fortsatt tenkte på som "vår lille jente". Om smerten ved å se overvåkingsvideoen med de flimrete bildene av datterens siste sekunder utenfor regjeringskvartalet før hun ble slukt av eksplosjonen. Og om den umulige situasjonen å skulle rydde datterens leilighet.
Men hennes refleksjoner rundt selve rettssaken gjorde nesten like sterkt inntrykk. Sterkt rammet av sorg, halvannen meter unna mannen som drepte datteren, klarte hun å levere et forsvar for at "også han har rett til å bli hørt". Tilhørerne ble så grepet at de instinktivt reagerte med sterk applaus. Egentlig uhørt i norsk rett. Men dommeren lot den klokelig finne sted.
Vitnemålene var også sterke fordi de ble etterfulgt av Anders Behring Breiviks siste ord i retten. Mens de fem kvinnene fortalte om livene som raste sammen den 22. juli, satt han hele tiden helt uberørt. Og da han etterpå fikk ordet, fablet han igjen i vei om sin oppkonstruerte verden. Om Ap som vil dekonstruere den norske etniske gruppe, om kjønnssykdommer og tv-serien Sex in the City, om det utålelige i at det han kalte asylsøkere representerer Norge i Melodi Grand Prix og om behovet for et eget reservat i Norge for seg og sine likesinnede. Før han konkluderte med at han handlet i nødrett.
Det må ha vært en fortvilende forestilling for forsvarer Geir Lippestad, som hadde brukt de tre første timene av dagen til å argumentere for at Behring Breivik er tilregnelig. Lippestad forsøkte å utnytte og utdype de svakheter ved den første sakkyndigrapporten som også aktoratet kritiserte i sin prosedyre torsdag.
For forsvarerne var det viktig å skape et bilde av en gjerningsmann som riktignok led av personlighetsforstyrrelser, men ikke av så omfattende vrangforestillinger at det kan kalles en psykose. Lippestad kritiserte både metoden Torgeir Husby og Synne Sørheim brukte, og den diagnosen de kom fram til.
Han presenterte mange gode argumenter. Men det er et åpent spørsmål om han klarte å skape så stor usikkerhet rundt Husby og Sørheims konklusjoner at retten uten rimelig grad av tvil kan slå fast at Behring Breivik er tilregnelig.
Behring Breiviks eget sammensurium hjalp dem ikke. Tvert imot styrket hans avsluttende replikk utsagnet til Husby, som under sin forklaring i forrige uke sa at hver gang Behring Breivik åpner munnen, kommer det ut noe galt. Det skjedde også denne gang.
Så får det bli opp til retten å konkludere om det er så galt at det kvalifiserer til et liv på det som Breivik kaller galehus, eller om han ender i fengsel.
Moren som mistet sin datter utenfor regjeringskvartalet, konkluderte nok for mange da hun avsluttet sin forklaring fredag ettermiddag. Hun fortalte at hun hadde fulgt rettssaken, men at hun nå var ved veis ende med denne saken. Før hun slo fast at det viktigste – uansett rettslig kjennelse – er at Anders Behring Breivik aldri mer får komme ut igjen i samfunnet.