Ikke nok med at Arbeiderpartiet på landsbasis ligger an til å gjøre sitt dårligste valg på 75 år, men gårsdagens meningsmåling fra Oslo viser at partiet er i ferd med å bli et mellomstort parti i hovedstaden hvor det ligger an til å miste halvparten av mandatene og må se seg forbigått av SV.Det er dette som kommer til å bli det store tidsskillet ved årets stortingsvalg — at Arbeiderpartiet blir detronisert som det dominerende parti i Norge, en posisjon det har hatt siden det første etterkrigsvalget i 1945. Ingen over, ingen ved siden, har vært partiets varemerke. Selv under den forrige høyrebølgen på 1980-tallet klarte Arbeiderpartiet å holde en markert avstand til Høyre, med en oppslutning på over 40 prosent.Stortingsvalget mandag vil derfor tegne et helt nytt, politisk landskap i Norge. Et landskap som krever nye grep. For hittil har Arbeiderpartiet alltid fremstått som det styringsdyktige alternativ, enten partiet har vært i posisjon eller opposisjon. Selv uten rent flertall i Stortinget har det i kraft av sin tyngde kunnet styre med en fast kurs, inntil mindretallsslitasjen førte til at Thorbjørn Jagland kastet kortene som følge av partiets svekkede posisjon etter valget i 1997. Og Jens Stoltenberg har til fulle fått erfare hva partiets svekkelse den siste fireårsperioden har betydd for styringsevnen.Dette vil selvsagt måtte føre til en intern oppvask i Arbeiderpartiet, og knivene ble allerede slipt i VG i går, hvor åtte av partiets stortingsrepresentanter gjør det oppsiktsvekkende å forlange partileder Thorbjørn Jagland fjernet - i Norges største avis, tre dager før valget.Men det politiske jordskjelvet vil ikke stoppe ved partidøren til Arbeiderpartiets sentralstyre. Det berører hele vårt politiske system og dets evne til å fungere med en rekke jevnstore partier, hvor intet parti skiller seg ut som et politisk tyngdepunkt. Dette stiller helt nye krav til samarbeid og samarbeidsevner over etablerte partigrenser. Med et detronisert Arbeiderparti er vi tilbake til mellomkrigstidens kaotiske politiske situasjon, hvor vi hadde 13 regjeringer på 15 år.Dersom de partiene som stiller til valg mandag ikke er i stand til å samarbeide over partigrenser som hittil har vært uoverstigelige, kan landet på nytt bli kastet ut i et politisk kaos.Det er den dystre virkelighet som hviler over mandagens valg. Valget er velgernes, mens ansvaret er politikernes.