Det var selvsagt ingen tilfeldighet at Thorbjørn Jagland valgte å legge sin første offisielle utenlandstur som utenriksminister til Brussel og EU. Han har i hele sin opposisjonstid kritisert regjeringen Bondevik for å ha forsømt vår europapolitikk.Thorbjørn Jagland har nå innledet den vanskelige balanseøvelsen med på den ene siden å være ihuga EU-tilhenger, og på den annen side fremstå med troverdighet som en viderefører av Bondeviks Europa-politikk. Øynene sier ja, men munnen sier nei.Hele hans argumentasjon for en mer aktiv norsk europapolitikk er i realiteten intet annet en lite tilslørt søknad om EU-medlemskap. For høre bare her: Jagland ønsker å koble Norge på flere politiske samarbeidsområder og ønsker hyppigere ministermøter mellom Norge og EU. Han opplever det som «dramatisk» for Norge om Danmark og Sverige blir med i EUs pengeunion, og EUs utvidelse østover fører med seg «en helt ny situasjon» for Norge. Og han vil skape en «større bevissthet» i den norske befolkningen rundt den utviklingen som skjer i Europa. Hva nå det måtte innebære annet enn — ja, nettopp, en endret holdning til det norske medlemskap i EU.Spørsmålet er bare hvor interessert EU er i lage nye spesialavtaler eller føre politiske samtaler på ministernivå med utenforlandet Norge. Signalene som kommer fra EU tyder på at man ikke er det. Tilbakemeldingene er at interessen for Norge som et europeisk særtilfelle har kjølnet i Brussel. EU vil få hendene fulle med medlemskapssøknadene fra øst-Europa og såvidt vi forstår har det ikke vært helt enkelt å få ryddet plass i EU-kommisjonen for samtaler med den norske utenriksministeren.Og det virker unektelig noe spesielt og politisk umusikalsk når Thorbjørn Jagland på vegne av utenforlandet Norge, som to ganger har sagt nei til EU-medlemskap, tilbyr de nye søkerlandene i Øst-Europa assistanse som rådgiver på veien inn i EU. Er det alvorlig ment, ligger det en sviende ironi i en slik rolle for Norge.Det eneste Thorbjørn Jagland ikke ville snakke om i Brussel var en ny norsk medlemskapssøknad. Men han varsler en ny EU-debatt på årsmøtet i Arbeiderpartiet i november, hvor partiet vil avklare sitt syn på spørsmålet for den neste valgperioden 2001-05. Med det tempoet i utviklingen i Europa og EU som nå finner sted, og som også Thorbjørn Jagland beskriver, vil det virke fullstendig meningsløst om Arbeiderpartiets landsmøte avskjærer sin egen regjering muligheten til fremme en medlemskapssøknad i en hel valgperiode.For i dag er det ikke mulig å frede EU-spørsmålet og gjøre det til en ikke-sak i norsk innenriks- og utenrikspolitikk - slik tilfellet var i tiårene etter den norske folkeavstemningen i 1972.