Valgseieren til den 72 år gamle eks-generalen Ariel Sharon kan i verste fall bety slutten på en av de mest optimistiske perioder i Midtøstens etterkrigshistorie; den sju år lange fredsprosessen som startet med Oslo-avtalen i 1993.Selve skrekkscenariet er en ny israelsk/arabisk krig. Dersom den nye statsminister Sharon velger en smal Likud-regjering med støtte i de ytterliggående nasjonalreligiøse partiene, kan det føre til en farlig opptrapping av volden i hele regionen. Etter snart femti års eksiltilværelse, og sju år med en sterkere og sterkere drøm om en egen palestinsk stat, kan de palestinske og arabiske reaksjonene mot et tilbakeskritt i fredsprosessen bli eksplosive.Dersom det skulle skje, er det bare å gå til Ariel Sharons fortid for å se hvilke virkemidler han kan ta i bruk. Både som yrkesmilitær og som politiker har han profilert seg som en av de største haukene i landet. Han regnes som arkitekten bak den totalt meningsløse invasjonen i Libanon i 1982 da tusenvis av israelere og libanesere ble drept, bl.a. ca. 800 palestinske flyktninger i Sabra og Chatila.Politisk har han sagt nei til de fleste fredsforsøk. Han stemte mot fredsavtalen med Egypt i 1979, mot tilbaketrekking fra Libanon i 1985, mot Madrid-konferansen i 1991, mot Oslo-avtalen i 1993 og mot avtalen med Jordan i 1994. Men når det dreier seg om israelske maktmarkeringer har det sjelden vært nei i hans munn. Sharon har vært en av de ivrigste forkjemperne for nye israelske bosettinger i okkupert område, og den samme Sharon regnes av mange som hovedansvarlig for det siste palestinske opprøret, intifadaen, etter at han for vel fire måneder siden markerte israelske rettigheter på Tempelhøyden i Jerusalem.Til tross for disse dystre utsiktene er det likevel et visst håp om at Ariel Sharon som ansvarlig statsminister vil ta fornuften fangen. Dersom han velger å satse på en nasjonal samlingsregjering vil fredsforhandlingene kunne fortsette. Et markert flertall i det israelske folket er, ifølge meningsmålingene, fortsatt tilhengere av en fredsavtale med palestinerne. Men skulle en slik avtale mot formodning bli inngått i Sharons regjeringstid, blir det nok en adskillig dårligere avtale enn den Arafat sa nei til i Washington like før jul.Ikke bare fredsprosessen og palestinerne ble tapere ved gårsdagens valg. Også den demokratiske staten Israel og dens vel seks millioner innbyggere opplevde en svart dag. Et flertall i befolkningen ønsket verken Sharon eller Barak som ny regjeringssjef. Men de evige, interne splittelsene i israelsk politikk, sammen med Ehud Baraks politiske uformuenhet, tvang fram et maktskifte uten kandidater skikket til de enorme utfordringene landet står overfor.Det beste man kan håpe på i denne situasjonen er at konflikttretthet og sju års reelt fredshåp kommer fornuften i møte.