Delt lederskap i Senterpartiet?

Avgjørelsen er både ryddig og klok fra Enoksens side. Partilederen har ærlig og åpent uttalt at partiet ikke har innfridd forventningene under hans ledelse, og han er beredt til å ta konsekvensen av dette. Om ikke den negative utviklingen for Senterpartiet har vært like dramatisk som den Ap opplever, så har nedturen vært både bratt og sammenhengende de siste årene. Etter at sentrumsregjeringen måtte takke for seg, har Senterpartiet hatt en vedvarende tendens til å havne i den politiske periferien. Dette straffer seg selvsagt. Det dårlige valgresultatet i fjor høst kom knapt som noen overraskelse, og nå er partiet ute av Stortinget på flere meningsmålinger.Dette er en uvant situasjon for Senterpartiet, som i en lang periode har hatt betydelig innflytelse på norsk politikk. Fra sin tunge posisjon i sentrum har de hatt privilegiet av å ligge på «vippen» i en årrekke. Derfra har partiet satt sitt preg på avgjørelsene i Stortinget, uavhengig av hvilken side som til enhver tid har regjert. Odd Roger Enoksen har ikke maktet å synliggjøre sitt parti i den norske offentligheten etter at det i månedene før siste stortingsvalg ble klart at Kjell Magne Bondevik og KrF var villig til å ofre planene om en sentrumsregjering for et samarbeid med Høyre. Da dette ble kjent var det som om luften gikk ut av ballongen i Sp's ledelse. Enoksens utspill har i den senere tid båret mer preg av å være desperate rop om oppmerksomhet enn et reelt ønske om innflytelse.På toppen av dette mangler Sp noen til å overta etter Odd Roger Enoksen. De to fremste kandidatene, Marit Arnstad og Åslaug Haga, vegrer seg kraftig fordi de begge har små barn å ta hensyn til. Partiets førsteønske, Marit Arnstad, er alenemor og ser ingen mulighet for å kombinere ansvaret for sønnen med det krevende vervet som partileder.Dette har aktualisert debatten om hvorledes politikken kan ta hensyn til at ikke alle har anledning til sene kvelder og lange møter. Arbeidsmønsteret må endres dersom partiene ønsker at kvinner med barn skal kunne delta like aktivt i politikken som menn. I forlengelsen av denne debatten mener nå deler av Senterpartiet at det må være mulig å legge til rette for at også en alenemor kan være partileder. De foreslår blant at partiet kan ansette en fast barnevakt og andre ordninger som skal gjøre det mulig å kombinere de to krevende rollene. Dersom Senterpartiet får til dette, vil partiet oppnå en dobbel gevinst. Med Marit Arnstad vil Sp få den lederen de ønsker og de vil fremstå som moderne og dynamisk. Ikke minst det siste vil utvilsomt komme godt med. Så langt er det lite som tyder på at Odd Roger Enoksens appell er bred nok til å løfte Sp ut av dagens hengemyr. Alternativet ser ut til å kunne bli et delt lederskap mellom ham og Arnstad. Det er nok en kriseløsningen for et parti i krise.