Avisa Klassekampen har en god språkspalte som Sylfest Lomheim stadig fyller med interessante tema. Ganske nylig skrev han noe om rett og galt i språket. Jeg merket meg særlig setningen «Men også eg trør feil.»

Mye takket være kjente Skrik som ble stjålet fra Nasjonalgalleriet og Munch-museet, henholdsvis i 1994 og 2004, økte bevisstheten om Edvard Munch (1863-1944) betydelig. Slik er verden. Og da pastell-skriket ble skreket ut og klubbet på nesten 700 millioner kroner i 2012, var nok Munchs navn på flere lepper enn noensinne. Hvordan Munch uttales i andre land skal det imidlertid godt gjøres å holde styr på.

Edvard var nest eldst i en søskenflokk på fem. Av dem var det bare hans eneste bror, Peter Andreas Munch (1865-1895), som fikk barn. Men han skulle aldri få oppleve å se henne. Hun fikk navnet Andrea Sophie, og ble født året etter at faren døde. Hun ble senere gift med Arne Ellingsen, og det er enkelte av etterkommerne fra denne grenen som helst vil at alle skal uttale Munch med u. Det er bare det at mye tyder på at langt de fleste er vant med å si Munch med o. Å tukle med et verdensnavn som Munch er en vanskelig øvelse. Det får jo mest et komikkens skjær over seg når intervjueren sier o og en fra Munch-Ellingsen sier u, eller når en programleder som for eksempel Ole Torp sier u, og debattantene sier o.

I 2005, etter at uttalekonflikten toppet seg, fikk de overraskende nok til en avtale med NRK under daværende kringkastingssjef John G. Bernander. Han skjønte sikkert at u-bruken aldri ville få gjennomslag, hverken i NRK-staben eller befolkningen. Umusikalske påbud vinner sjelden gehør over tid.

Sylfest Lomheim har tidligere forsvart u-bruken. Han begrunner det med at den som bærer navnet bestemmer uttalen. Så vidt jeg husker skal språkeksperten også ha sett noe om dette svart på hvitt fra Edvard selv. Kanskje han da kunne referere noe fra dette, og også fortelle leserne hvilken sammenheng det er skrevet i?

Sylfest Lomheim er professor ved universitetet i Agder, og en fremragende formidler både skriftlig og muntlig. Hvordan stiller språkets sanne venn seg til uttalen av Munch i dag, etter at vi har fått summet oss etter både et Språk-år og et Munch-år?