Hva kjempet de egentlig i mot, de som forsøkte å bite fra seg i aprildagene i 1940 da tyskerne kom innover norske fjorder og høyt i luften over norske fjell? Kjempet de bare mot en okkupasjonsmakt? At fremmedfolk skulle ta over gamlelandet? Eller kjempet de også for å beskytte demokratiet vårt, friheten vår? Slo de ring rundt vår sivilisasjon? For religionsfrihet, for likestilling og stemmeretten? Kjempet de for humanitet, solidaritet og varme? Vernet de om menneskerettigheter? Ville kjempe mot jødehets og sigøynerforfølgelser? Systematisk rasisme? Eller kjempet de bare mot at fremmede skulle komme å bestemme, uten at de helt visste hva dette «fremmede» var eller representerte.

Vi må lære av det

Vi må aldri glemme 9. april. Det gjentas til det kjedsommelige i all omtalen av krigen. Vi må snakke om det, slik at vi aldri glemmer det. Vi må lære av det. Hvert eneste jubileum skal markeres, det skal klippes en snor, holdes en tale, avdukes et monument, deles ut medaljer. Fordi vi aldri skal glemme. Vi forteller fortsatt våre historier om våre helter, vi forteller om farene, alle fluktene, vi forteller om heltemot og vågemot. Om angst og sinne. Om forræderne og om motstanden som kanskje ikke var så imponerende som vi likte å tro i den påfølgende etterkrigstiden. Og vi avslutter megetsigende; vi må aldri glemme.

Men hva er det vi skal huske? Hva er det vi burde lært?

I forrige uke fløt aviser, tv og nettet over med dramatiske historier fra invasjonen av Norge. Med tårevåte historier om barneskjebner, familier som mistet hverandre, fedre som ble sendt på Grini og gamle og

Den samme uka som Italia plukker opp tusenvis tar Frp æren for at asylsøknadene har gått ned første kvartal i Norge

svake som gjemte seg i potetkjellere. Om desperate nordmenn som lette etter biler for å flykte ut av byene, om familier som på fortvilet måfå, uten klare mål, flykter ut på landeveiene og håper at noe godt skal dukke opp langs veikantene. Som lette etter folk som kjente fluktruter og kunne smugle dem over hav og gjennom skoger. Gjerne mot betaling. Og vi røres og beveges for det er vår historie og om vi ikke har dramatikk i egen slekt så kjenner vi noen som kjenner. Det er nært oss. Må det være så nært for at vi skal beveges?

Ordentlig gladsak

For. Uken etter — bare en uke etter - presenterer NRK følgende nyhet mandag morgen: «Frp mener det er deres fortjeneste at tallet på asylsøkere har gått ned». En ordentlig gladsak med andre ord. Grunn til å feire. Norge slipper å hjelpe til. Så kort tid gikk det altså å glemme denne gangen. En liten helg og vips - gladsaken om færre trengende, nyheten om at færre kommer på den helt ville ideen å søke hjelp i et rikt, demokratisk og fritt land, den nyheten får hele landet til å trekke et lettelsens sukk. Frp var til og med redde for at noen skal ta æren for utviklingen og mente bestemt at det faktisk er verdenskjent at det norske Fremskrittspartiet nå fører en mer restriktiv linje i asylpolitikken. Derfor søker færre lidende seg hit. Som om de har tid til å høre på Dagsnytt 18 i Syria, Libya, Somalia eller Nigeria. Det er en forskjell på flyktninger og asylsøkere, men de fleste kommer hit med håp om bedre fremtid. Om de så flykter fra litt krig, mye krig eller ren fattigdom.

En ordentlig gladsak med andre ord. Grunn til å feire. Norge slipper å hjelpe til.

Ville vi opptrådt slik hvis vi var svenskene under andre verdenskrig, hvis svenskene var oss? Hvis svenskene var okkuperte nordmenn med lang og attraktiv kystlinje. Eller ville vi som dem den gang, åpnet hus og gårder, fjøs og stall, og tatt imot alt vi bare kunne. Det var 50.000 av oss. I en periode på fem år. Nå hadde vi riktignok et språk de forstod, klesdrakter som minte om deres, lik kulturbakgrunn. Men hvis det er det som kreves, hva sier det om oss?

Full av kriger

Det må ikke en krig i Sverige til for at vi skal testes. Verden er full av kriger hele tiden. Nå er det i tillegg kriger med en brutalitet som hittil har vært ukjent. I krigen og torturen til nazistene var det en absurd systematikk og logikk. Hos IS-krigere, hos Boko Haram, spres terroren utemmet, psykotisk og vilt utover territorier og mennesker i en uforutsigelig og voldsom massakre. Det er krigere helt uten krigsetikette

Ville vi opptrådt slik hvis vi var svenskene under andre verdenskrig, hvis svenskene var oss?

og menneskelige spilleregler. De skåner ikke kvinner og barn. De går tvertimot bevisst etter dem. De er avstumpet, har ikke lenger sivilisasjonens sperrer. Det er for skremmende å ta inn. Det er dem , noen helt andre mennesker, nesten noen dyr, på andre siden av store hav, tenker vi. Selv om noen av dem har tilbrakt sin barndom og ungdom hos oss. Det er nærmere oss enn vi aner.

Bare i løpet av den siste uka har italienske kystvakter plukket opp ti tusen flyktninger fra Middelhavet. På en uke. Hvor mange desperate mennesker som mister sine liv i havet, kvinner og barn og gamle og unge, det vet egentlig ingen. Den samme uka som Italia plukker opp tusenvis tar Frp æren for at asylsøknadene har gått ned første kvartal i Norge, bare 1700 har søkt asyl i Norge så langt i år. Jonas Gahr Støre får en varm applaus da han på Ap-landsmøte vil at Norge skal ta imot ti tusen syriske flyktninger i løpet av en to års periode, altså det samme tallet italienerne plukket opp på en liten uke. Mens Børge Brende gir 460 millioner kroner til FNs hjelpeprogram i Syria og landene rundt. Han vil hjelpe dem der. Så får vi kanskje ikke så mange av dem her.

Hva er det vi kjempet for?

Vi må aldri glemme 9. april, sier vi alle. Men hva er det vi skal huske? Hva er det vi kjempet for de fem årene? Hva kjempet vi mot? Handler det bare om å bygge opp et sterkt forsvar? Er det vi skal huske etter fem års okkupasjon av Norge, etter at flere av våre landsmenn mistet sine liv i kampen for et fritt Norge? Er det vi sitter igjen med i 2015 - at vi må øke bevilgningene til det norske forsvaret? Var det bare det?