Det var svært sjenerøst gjort, men to år burde vært lenge nok. En av kunstnerne forsvant av en eller annen grunn etter relativt kort tid. Leonard Rickhard (født 1945) var blant de fem som ble igjen. Hans kunst skal altså etter planen tas ned fra veggene i 2016, og det er, for å si det mildt, ikke greit. Denne kunstneren står i en særstilling i Arendal. Omtrent alt han har skapt av kunst er blitt til her i byen, han var den kunstneriske kraften bak etableringen av nettopp Bomuldsfabriken og han er en av landets aller største kunstnere. Han burde fått minst to rom til disposisjon permanent. Jo mer, jo bedre. For eksempel ett rom med tegninger og ett rom med malerier.
Mye tyder på at direktør Harald Solberg har lite til overs for faste monteringer. Det er forståelig, det kan lett bli en smule statisk etterhvert, men i Leonard Rickhards tilfelle tror jeg han bare vil møte velvilje med forespørsel om lån av Rickhards kunst hos private samlere. De vet også inderlig godt at kunsten får optimale betingelser på Bomuldsfabriken; i byen der bildene kommer fra. Og Solberg på sin side, vil få den dynamikken i utstillingene han tydligvis etterstreber. Men for all del, det kan godt tenkes at han har en løsning på lur. Han vet hvor mye det betyr å ha noen bilder av Leonard Rickhard å vise fram i kunsthallen. Måtte han bare få det til.