Det tragiske terroranslaget mot redaksjonslokalene til Charlie Hebdo i Paris har satt sinnene i kok over hele verden og ført til en fornyet debatt om ytringsfrihetens kår og plass i et moderne samfunn. Det er en debatt som ikke er så enkel som den kan synes, heller ikke i vårt land. Grunnlovens formulering om tillatelse av frimodige ytringer har flere ganger opp gjennom historien blitt avgrenset gjennom rettsavgjørelser som den nære ettertiden så godt som alltid har følt ubehag ved.
Fransk tenkning
For franskmennene er det noe annet. De har også hatt sine runder om ytringsfrihetens grenser, men der til lands er retten til å ytre seg krast og kritisk selve nerven i det moderniseringsprosjektet som skjøt fart gjennom 1700-tallets opplysningsfilosofi, og som kom til å prege fransk tenkning og politikk helt fram til i dag.
Skal vi tenke i sjablonger kan vi si at den europeiske moderniseringen kom i tre varianter. Engelskmennene ga oss liberalismen og den industrielle revolusjon. Tyskerne ga oss trykkekunsten, lutherdommen og den allmenne folkeopplysningen. Franskmennene ga oss den politiske moderniseringen og en bitende religionskritikk.
Voltaires raljering
Ikke minst det siste. Det går en rett linje fra Voltaires raljering med sin samtids religiøse institusjoner til fenomenet Charlie Hebdo, et magasin som dyrket den spesielle form for grovkornet og vulgær humor som har tilhold i og rundt et anarkistisk orientert ytre venstre, et politisk miljø som vi knapt finner hos oss. Religionskritikk var et av bladets spesialiteter, blasfemi dets sikringskost.
Første gang jeg selv så trykksaken var da jeg som student tilbrakte et semester i Paris våren 1977. Samme vår inntraff Bravo-utblåsingen i Nordsjøen. Store mengder olje sprutet utkontrollert opp fra en løpsk brønn, og daværende miljøvernminister Gro Harlem Brundtland var på alle tv-stasjoner, også i Frankrike. Charlie Hebdo dro en grovis på saken og slo umiddelbart til med en tegning av en like udelikat som smilende oljesjeik som over hele forsiden kom med følgende innspill til norske myndigheter: — Trenger dere pikken min for å stoppe utblåsningen?
Mens vi, rett nok av tekniske årsaker, ennå ikke har somlet oss til å oppheve blasfemiparagrafen, kan vi konstatere at blasfemi nærmest er en del av den franske frihetstradisjonens forutsetninger. Dette gjelder ikke bare for ytre venstre. Frankrike er at verdens mest sekulariserte land, men nettopp derfor også et land som har et særlig anstrengt forhold til religiøse symboler og uttrykk. Dette deler franskmennene med Tyrkia, et land de paradoksalt nok ellers ligger i bitter ideologisk konflikt med, nettopp på grunn av Tyrkias manglende vilje til ytringsfrihet.
Moderniseringsprosjektet
Det franske moderniseringsprosjektet er ikke hva det engang var, og dette er et sårt punkt for franske myndigheter som for mange franskmenn. Fransk ble aldri verdensspråk slik som engelsk. Det økonomiske hegemoniet ble tapt til tyskere og amerikanere. Og politisk står landet i dag knapt modell for mye annet enn den komplette stivbenthet lagt i hendene på tidenes mest ubehjelpelige president.
Men nettopp derfor tente antakelig angrepet mot Charlie Hebdos redaksjon en slik voldsom gnist i befolkningen. Attentatet slo rett mot den gamle opplysnings- og frihetsnerven som følger ryggraden i fransk selvforståelse. Landet var overraskende uforberedt på det som hendte, men med ett forsto svært mange av innbyggerne at landet igjen befant seg på barrikadene for verdier som best kunne forsvares der de
Det går en rett linje fra Voltaires raljering med sin samtids religiøse institusjoner til fenomenet Charlie Hebdo, et magasin som dyrket den spesielle form for grovkornet og vulgær humor som har tilhold i og rundt et anarkistisk orientert ytre venstre, et politisk miljø som vi knapt finner hos oss. Religionskritikk var et av bladets spesialiteter, blasfemi dets sikringskost.
historisk ble unnfanget, i Paris.
Frankrike var på nytt begivenhetenes midtpunkt. Opp fra asken steg innsikten om at det igjen var falt i Frankrikes lodd å slå ring om sivilisasjonens mest dyrebare arvegods, retten til å ytre seg kritisk. Symbolet for denne retten ble ironisk nok et redaksjonelt miljø som ellers var forhatt av det offisielle Frankrike, og som franskmenn flest avfeide som tilhold for landets drøyeste moromenn.
Landets kulturelle makt er, i alle fall for en stund, gjenreist. Statsledere fra hele verden valfarter til Paris i solidaritetsærend. Og her hjemme avsverger selv Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk sin fortid som motstander av blasfemiparagrafen for å slutte seg til de franske revolusjonstroppene. Han bør passe seg for ikke å bli spist som revolusjonens første barn.
Det er noe virkelig unorsk over dette. Når franskmenn blotter sine ideologiske skjortebryst, sliter vi med å henge med. Sosialdemokrati og lutheranisme ble aldri franske verdier. Derfor trekker Jonas Gahr Støre også på beinet når han skal slutte seg til marsjen ved ytringsfrihetens frontlinjer.
Frihet og likhet
Så får vi se hvor langt det i denne omgang bærer med samlingen om frihet og likhet, og om det avler noe brorskap. Det har gjerne ikke holdt så lenge før. Det er også typisk fransk. Ett er sikkert, den første allierte blir i alle fall ikke det muslimske brorskap. Og vår kommende statsminister fra Arbeiderpartiet blir, sine franskkunnskaper til tross, kanskje heller ikke den neste på laget. Til det er brobyggingen mot sentrum i norsk politikk, og særlig mot KrF, antakelig for viktig. Paris er ikke den messen verd.