NORSKE AVISER, fra de største til de minste, strever hardere enn noen gang med å holde hodet over vannet. Thorhild Widvey, Sjømannsmisjonens tidligere styreleder, ser at mange holder på å gå under. Hun er sjef for den livbøyen som heter pressestøtte. Hun kunne holdt noen flytende, men velger i stedet å kaste ut en ambolt til de druknende. «Vær så god», sier hun, «vær uavhengige!»
I løpet av 2014 vil norske aviser miste 15 prosent av annonseinntektene. Institutt for reklame— og mediestatistikk anslår at det vil forsvinne ytterligere 13 prosent i 2015. I fjor forsvant en halv milliard kroner. I løpet av tre år vil mer enn hver tredje annonsekrone være borte. Det frie fallet følger etter fire år med bratt nedgang, for flere store aviser er annonseinntektene mer enn halvert siden 2008. Samtidig faller abonnementsinntektene, om enn ikke like raskt. Den som bare hadde hatt en medieminister i slike tider.
THORHILD WIDVEYer ingen medieminister. Hun er en liten ideologikremmer som selger markedsliberalisme til spottpris og legger til en neve floskler for godt måls skyld. «Selv om vi har tradisjoner for å leve med en statssubsidiert kritisk presse i Norge, vil avisene bli mer redaksjonelt uavhengige dersom de blir mindre økonomisk avhengige av staten», sa hun da hun presenterte kuttet på 50 millioner.Soyons serieux! Var det virkelig nødvendig å føye skam til skade på denne måten? Kunne hun ikke nøyd seg med å si at det passer Høyre fortrinnlig å bli kvitt Klassekampens enerverende påpekning av urettferdighet, Nationens insistering på at det skal gå an å leve utenfor Oslo og Akershus og Vårt Lands trettende reportasjer om utslåtte og forhutlete? At uavhengigheten deres faktisk er ganske plagsom for den som skal fjerne formueskatten? Og hva så om det forsvinner noen titalls lokalaviser? Kan ikke folk lese Dagens Næringsliv på iPad?
HER MÅ JEG LEGGE INN det lille grunnkurset i pressehistorie som Thorhild Widvey burde tatt i fjor høst. Dere andre kan trygt gå videre til neste avsnitt, dette vet dere jo: Journalistikken har alltid vært økonomisk avhengig av noe annet enn folks interesse for nyheter, debatt og vesentlig informasjon om politikken, vitenskapen og kulturen. Historisk var norske aviser avhengige enten av næringslivet eller av politiske partier. Næringslivet søkte naturlig mot de største avisene og gjorde dem til monopoler. Pressestøtten motvirket lenge monopoltendensene, og bidro (sammen med NRK, som Widvey også vingeklipper) til at vi er blant de best informerte borgere i noe demokrati.
Den direkte pressestøtten, som først ble innført i Frankrike like etter andre verdenskrig, dempet avhengigheten av annonsører og partier, og står sterkest i de landene som også er de mest egalitære i verden. Det er vanskeligere å øke forskjellene mellom rike og fattige i land hvor befolkningen følger godt med.
ARVE SOLSTAD, Dagbladets brumlende sjefredaktør, sa for noen år siden at «så lenge en avis leverer penger til eierne, er den redaksjonelle friheten sikret». Men avisenes evne til å generere store overskudd er døende. Hvor sikker er den redaksjonelle friheten da?
Professor Martin Eide ved Universitetet i Bergen har sagt at moderne norske redaktører er «ideologer til festbruk og økonomer til hverdags». Eide har skrevet den norske redaktørstands historie og har solid bakgrunn for egne meninger når han sier at redaktørenes uavhengighet er en «poserende uavhengighet».
DET ER HVERDAG i norske avishus nå. Redaktørene har ikke tid til å posere med for mye ideologisnakk. De er hardt presset av konsernledere som til kjedsommelighet drar historien om Kodak, som eide fotomarkedet, men ikke klarte overgangen til digital fotografering. Derfor bruker redaktørene sin energi og sin tid på å finne opp digitale tjenester som genererer tomme klikk og minst like tomme blikk. De inviterer annonsørene til å skrive sin egen journalistikk og merker tekstreklamen pliktskyldig med et lite «sponset innhold», i håp om at ingen skal se merkingen.
Norske aviser er for det meste eid av børsnoterte konsern. Ledelsen er avhengig av å levere kvartalsresultat som ikke fører til ubehagelige spørsmål fra fondsforvalterne som i realiteten styrer virksomheten. Derfor oppretter Dagbladet en egen avdeling for nyhetsliknende reklame. Derfor oppretter Amedia og Schibsted klikkmaskiner av typen Buzzit.no og Lajkat.se, mens de samtidig reduserer antall journalister og legger ned hele redaksjonelle avdelinger. Derfor overlater VG til Google translate å oversette bildetekster og kjendisnyheter. Derfor stiller 40 journalister på rettssaken mot Petter Northug. De er alle på jakt etter de raske pengene.
DET ER DETTE FORHOLDET mellom eiermakt og journalistikk Thorhild Widvey vil styrke med avviklingen av pressestøtten. Hun var helt klar på at årets kutt på 16 prosent bare er starten. «Jeg forholder meg til mitt mandat om å kutte pressestøtten gradvis, og dette er forsvarlig», sa hun til Aftenposten torsdag.
Hun foreslo et kutt på 8 prosent i fjor, men ble overkjørt av Stortinget. Siden hun har solgt lodd for Sjømannsmisjonen, kjenner hun den gamle gambling-regelen: «When in trouble, double», og foreslår derfor 16 prosent i år. Vinner KrF og Venstre fram også denne gang, får vi nok et kutt på 32 prosent neste år.
AVVIKLINGEN AV VIKTIGE DELER av norsk presse er en del av ministerens store prosjekt for å skape mer frihet på kulturfeltet. Et arbeid som åpenbart utføres til tonene av Kris Kristoffersons kjente strofe: «Freedom’s just another word for nothing left to lose.»
Følg på twitter.com/svelle
Les mer fra Sven Egil Omdal:
Vi som hater Oslo
Journalistikk til salgs, alt skal ut!
Tørk fliret av terroristen