Rett før den 1. verdenskrig vedtok Stortinget å bygge to store sanatorier, ett i nord og ett i sør, som ledd i bekjempelsen av tuberkulosen. Det ene, Landeskogen, tok inn de første pasientene 1. mai 1916 og ble offisielt åpnet samme høst. Dette var det høyeste stadium i det offentliges planer for å bli kvitt folkesykdommen som årlig krevde 7.000 liv rett før tuberkuloseloven ble vedtatt i 1900. Tomta til det som skulle bli Landeskogen ble funnet etter hard strid innad i byggekomiteen om den ideelle beliggenhet etter et halvt århundres erfaringer med sanatoriumdrift på kontinentet.
Det skulle ligge høyt over havet, ha god og tørr luft uten for mye trekk, være omgitt av furuskog og ha rikelig tilgang på melk fra nærliggende landbruk fordi rikholdig diett var sentralt i tuberkulosekuren. Valget falt på Lande gård i Grendi. Flere hensyn hadde også spilt inn: Det avsides stedet skulle være tilgjengelig, noe den nylig anlagte Setesdalsbanen bidro til med sin endestasjon på Byglandsfjord. I tillegg var det høyt prioritert å skaffe elektrisk kraft. Slik fikk sanatoriet bygd et eget kraftverk med fallrettigheter fra Longeraksvatnet. Det særpregede kraftverket er bygd i stein i jugendstil, kan fortsatt beskues og er i dag eid av Agder Energi.
«Fagert og storfelt, mest som eit slott å sjå til, ligg Landeskogen sanatorium oppe i furelia ovanfor Grendi. Dit kjem tuberkuløse frå Sørlandet og Rogaland og vil prøve bli lækte for sjuken sin», lyder det i bygdeboka for Bygland fra før krigen, skrevet av Reidar Bolling. Og dette var det typiske for sanatoriene. Det var gigantiske bygg som ble oppført både på Landeskogen og ved det nordnorske sanatoriet, Vensmoen, en mil sør for Rognan i Saltdal, begge med en kapasitet på 120-130 pasienter. Også Vensmoen startet opp i 1916, men ble offisielt åpnet året etter. Begge representerte det som ble kalt folkesanatorier, som i motsetning til de tidligere privatsanatorier ikke var ment bare for rikfolk som hadde råd til hotelluksus, men for den fattige allmuen. «Den hvite pest» var arbeiderklassens sykdom framfor noe, den var direkte forbundet med trangboddhet, dårlig hygiene og fattigdom.
**Det ble åpnet seks folkesanatorier** i perioden 1902 til 1935. Det var en direkte følge av tuberkuloseloven, eller _Lov angaaende særegne Foranstaltninger mod tuberkuløse Sygdomme_ (1900). Det kanskje mest kjente, og i dag mest forfallsutsatte, er det gigantiske Lyster sanatorium som ble bygd på Harastølen, tronende himmelhøyt i fjellsida som et Soria Moria-slott, 500 meter rett opp fra Lustrafjorden i Sogn. Det ble åpnet i 1902, ble drevet av en privat stiftelse, men med finansiering av staten. Det er Dag Skogheim, vår store autoritet på tuberkulosehistorien, som har døpt Lyster «det første folkesanatorium» i hans siste bok om emnet, _Blod på hvit rose_ (Tiden, 2012). Også Landeskogen (vel å merke uten tårnet som brant i 1942) og Vensmoen er utmerkede eksempler på monumental byggekunst som uttrykker et høyt prioritert satsingsområde for en fattig norsk stat før 1. verdenskrig. På Vensmoen, med tårn og spir intakt, fantes i sin tid Skandinavias lengste trebygning på hele 260 meter. Hele kjelleren under den lange hovedbygningen ble for øvrig gravd ut for hånd, og bare i kraft av nedlagt «mannesveitte» burde bygget vært fredet. Det er dessverre ikke tilfelle for noen av de store folkesanatoriene.
Da kampen mot tuberkulosen var vunnet tiåret etter krigens slutt, ble noen av de store sanatoriene tatt i bruk til andre helseformål.