Forfatteren Frp-politikere pleier å trekke frem hvis de blir spurt hva slags bøker de leser, er Ayn Rand. Sylvi Listhaug er intet unntak, og oppgir henne stadig som favoritten. Rand er mest kjent for bøkene «Kildens utspring» (The Fountainhead) og «De som beveger verden» (Atlas Shrugged), romaner som formidler et samfunnssyn som er mer ytterliggående enn det som i europeisk tradisjon kalles «liberal». Rands ivrigste tilhengere kalles objektivister.

Ayn Rand som forbilde

Tarjei Leer-Salvesen

Nå i vinter, mens Sylvi Listhaugs tiltaksliste for å begrense flyktningstrømmen til Norge har blitt ivrig diskutert, har en del samfunnsdebattanter trukket frem Ayn Rand som forbilde også for Frps politikk på dette området. Det henger blant annet sammen med begrepet «godhetstyranni». Rand skrev positivt om egoismens kraft, hadde mye negativt å si om fagforeninger, og er følgelig dårlig likt av den politiske venstresiden og hyppig lest på den politiske høyresiden. Skjønt, man strides om henne også på høyresiden. De ivrigste av tilhengerne vil helst fjerne alle spor av velferdsstaten.

Det er hennes livshistorie som er spesielt aktuell i en tid der Norge har behandlet flyktningene på Storskog som gruppe og ikke som individer.

Det er imidlertid ikke innholdet i Ayn Rands bøker og filosofi som ligger meg på hjertet nå. Det er snarere hennes livshistorie som er spesielt aktuell i en tid der Norge har behandlet flyktningene på Storskog som gruppe og ikke som individer. FNs høykommissær ga Norge kritikkfor å ikke ville realitetsbehandle sakene deres.

I 1905 ble ei jente ved navn Alisa Zinojevna Rosenbaum født i St. Petersburg I Russland. Hun var datter av Zinovy Rosenbaum, en velstående farmasøyt, som etter den russiske revolusjonen i 1917 fikk apoteket sitt konfiskert av myndighetene.

Autoritære myndigheter

Hendelsen må ha preget den da tolv år gamle jenta Alisa. Som tenåring ble hun vitne til stadig mer autoritære myndigheter og tiltakende politisk vold i samfunnet. Hun studerte filosofi og filmvitenskap.

I 1929 gifter hun seg med skuespilleren Frank O’Connor. Rand er fortsatt ikke amerikansk statsborger på dette tidspunktet, men det stilles ingen krav til at hun må reise tilbake til Sovjetunionen og søke familiegjenforening derfra....

Så en dag mottar hun et brev fra slektninger som hadde søkt lykken i Chicago, USA. Hun søker utreisetillatelse under påskudd av at hun vil til USA for å skaffe kunnskap hun kan få bruk for i sovjetisk filmindustri. Vel fremme i USA endrer hun navn til Ayn Rand i 1926. I 1929 gifter hun seg med skuespilleren Frank O’Connor. Rand er fortsatt ikke amerikansk statsborger på dette tidspunktet, men det stilles ingen krav til at hun må reise tilbake til Sovjetunionen og søke familiegjenforening derfra for å kunne leve sammen med sin ektemann. I 1931 blir hun ønsket velkommen som amerikansk statsborger. Da har hun ennå ikke publisert noen av verkene hun siden blir kjent for.

Hennes ideologi blir en ekstrem motsats til dette. Hun avskyr alt som smaker av gruppetenkning.

I 1933 debuterer Ayn Rand med sitt første dramastykke. Det er imidlertid først med romandebuten «We the living» i 1936 hun for alvor blir kjent. Nå har hun bodd ti år i USA, og romanen er en tragisk kjærlighetshistorie med det totalitære regimet i Sovjet som bakteppe. Den kan leses som en filosofisk roman, men like gjerne som en flyktnings oppgjør med det systemet hun har rømt ifra. Hennes ideologi blir en ekstrem motsats til dette. Hun avskyr alt som smaker av gruppetenkning.

Flukt fra Sovjet

Jeg har litt medfølelse med Ayn Rand. 90 år etter hennes flukt fra Sovjet er hun forbildet til politikere som vil stanse mennesker på flukt mot Norge, nettopp på grensen mot Russland. Har de lest og forstått henne, de politikerne som mener individuell behandling av asylsøknader til menneskene i Vestleiren etter grensekryssing ved Storskog ikke er så viktig?

Det USA som tok imot den unge Rosenbaum i 1926 var svært forskjellig fra dagens Norge, det hører med i bildet. Hun måtte ta ansvar for sin egen tilværelse, og det var ingen moderne velferdsstat der. Sånt sett var det heller ingen velferdsstat som kunne utfordres av innvandringen.

I Sylvi Listhaugs politikk skal lykkejegere stoppes på grensen.

Poenget mitt er at man gjerne kan anklage forfatteren og ideologen Rand for å utfordre idealene den norske velferdsstaten er bygget på, men hun kan ikke anklages for å inspirere til stengte grenser. Les bøkene selv, bli gjerne provosert, men det vil bli åpenbart at for henne må «lykkejeger» ha vært et positivt ladet begrep. I Sylvi Listhaugs politikk skal lykkejegere stoppes på grensen.

Litteraturhistorien er full av forfattere som i eksil skaper mange av sine viktigste verk. Man kan elske eller hate tankegodset til Ayn Rand, men man kommer ikke utenom at hun er en av de tenkerne som har hatt stor innflytelse på både sin samtid og ettertid.

Hvis ikke USA hadde åpnet sine grenser, ville hun aldri skrevet de bøkene som engasjerer til debatt og krangel tre generasjoner senere. I Sovjet hadde de jo ikke blitt utgitt. Mon tro hva statsråden ville ha lest i stedet for.