Vigslingen av Stein Reinertsen til biskop var den første av sitt slag etter at Stortinget vedtok å skille Den norske kirke fra staten. Men det skulle man ikke tro når man så på de første benkeradene i Domkirken. Der satt konge, fylkesmenn, politimester, ordførere og stortingsrepresentanter.
Men selv etter skillet er Den norske kirke i en særstilling, blant annet i kraft av medlemstallet. Ved sist årsskifte var 78 prosent av alle nordmenn medlem av dette kirkesamfunnet. Knapt noen annen institusjon her til lands samler så mange.Men ingenting varer evig, heller ikke i Den norske kirke. Andelen medlemmer går nedover. Og uten staten i ryggen har Reinertsens kirke riktignok en nyvunnet frihet, men også nye utfordringer. Hvordan skal han sikre det mangfold som gjør at brorparten av det norske folk vil fortsette å se på Den norske kirke som sin?
For det er neppe tvil om at et viktig suksesskriterium for den tidligere statskirken har vært at den har klart å tilpasse seg til samfunnet rundt. Men det har kostet. Mange lærespørsmål har skapt strid.
Her vigsles Agders nye biskop
Og slike tema engasjerer fortsatt. Ikke minst i vår landsdel. Knapt noe spørsmål har vært like hyppig debattert i våre spalter de siste årene som da det kom fram at Reinertsen ikke ville vie fraskilte.Selv om Reinertsen — som de fleste andre - misliker merkelapper, går han inn i sin gjerning som en konservativ biskop. Med det representerer han en del av mangfoldet. Men med sitt konservative utgangspunkt vil han også ha et særlig ansvar for at Den norske kirke klarer å tilpasse seg nye tider.
Helga Haugland Byfuglien understreket dette da hun i sin tale til Stein Reinertsen sa at "Du går inn i en ledergjerning der mye forandres". Før den første kvinnelige preses hang biskopkorset rundt halsen på den tidligere motstanderen av kvinnelige prester.