Forklaringen er dunkel. Men i norsk kjønnsrollemønster, som jo er særlig konservativt på Sørlandet, inngår at mannen i et ekteskap er den som overser den årlige bryllupsdagen. Når det skjer, blir det gjerne leven. "Betyr det ingen ting for deg? Tar du meg som en selvfølge?" Bensinstasjonsblomster på kveldstid, etter at festmiddagen er inntatt under trykket stemning, har begrenset, blidgjørende effekt. Det må bygges stein på stein på nytt.

Slik er det å være ektemann. Utfordrende.

Så kommer Livssynsutvalget til Stålsett junior og vil gjøre det enda verre. For gjennomføres forslaget om at alle vielser må inngås på tinghuset for å være gyldige, og at den som vil, kan bygge på med kirke-, tempel— eller moskébryllup i ettertid, blir det raskt to dager å holde rede på.

Jeg vet det. Jeg giftet meg i min kones hjemland Mexico, hvor stat og kirke har vært adskilt siden før 1920. Vi giftet oss først sivilt i oktober, deretter kirkelig i november. Fruen ville det sånn, og hva gjør man ikke for å få en god start på ekteskapet?

I alle år senere – det går mot 28 i rekken – har jeg notert de to datoene i kalenderboka jeg bruker på jobb, de siste årene også i stadig skiftende, digitale dingser.

Allikevel har det hendt at jeg har glemt begge på travle hverdager. Da har jeg vært i trøbbel. Oftere har jeg oversett én. Det har vært ille nok. Noen få ganger har jeg husket begge, og da har det vanket stjerner i boka og harmoni i heimen.

Et spesielt triks kan fungere av og til: Dersom kona gir deg en ikke-rutinemessig klem tidlig en morgen og sier "Gratulerer med dagen!", så må du være kjapp i hodet og si at "I lige måde, kjære, du kom meg i forkjøpet!".

Du må aldri stille spørsmålet "Med hva da?".