Jeg tror ikke jeg vil gå inn i diskusjonen om alle de påstander og karakteristikker som Fædrelandsvennens journalister øste ut og/eller viderebrakte om meg og mitt arbeid i løpet av et imponerende antall avissider i forrige uke. Alt jeg har skrevet er jo tilgjengelig på http://bjorn-enes.blogspot.com/, så dersom noen skulle ønske å sjekke karakteristikkene mot hva jeg faktisk har skrevet, så skulle det være enkelt.

Men en ting må jeg få lov å kommentere, og det er Kulturredaktør Blågestads påstand på lørdag om at jeg «har noen konspirasjonsteorier om Fædrelandsvennen» . Her har hun nok ikke fått tak i poenget.

Jeg påsto i min kronikk «Vendepunkt i Cultivadebatten» at «Fædrelandsvennen ikke helt klarer å skille mellom hva som kritisk journalistikk og hva som er journalistikk om Cultiva-kritikere. Det virker på meg som at avisens kulturredaksjon er så involvert i første akts plot at de ikke helt har klart å se forestillingens karakterer tydelig – verken antagonistens eller protagonistens» . Dette er ikke en konspirasjonsteori, Blågestad. Det er en kritikk mot kulturredaksjonens håndverk.

Jeg tilskriver det samme håndverksproblem at det ser ut til å være så vanskelig for Blågestad og Fædrelandsvennens journalist å se at Cultivas behov for dialog handler om flere enn «de 87». Det er sagt gjentatte ganger at alle som ønsker å delta i en satsing innen barne— og ungdomskultur er invitert til å delta i dialogen som skal utvikle handlingsplanen for de kommende fire årene. Det er også den dialogen – den om iverksettelsen av strategien – som er den viktigste. Den starter i dag – mandag 22. august.

Grunnen til at den startet mandag og ikke på fredag er at vi var redde for at det kunne bli unødig ubehagelig for folk å diskutere barne- og ungdomssatsingen dersom strategiens forhistorie til stadighet skulle bringes opp igjen. De siste dagenes reportasjer, kronikker og kommentarer synliggjør jo problemet med kombinasjonen av misnøyde debattanter og utspill fra en avis som ikke ser ut til å kunne forsone seg med at Cultivastyret har vedtatt en ny strategi og at administrasjonen dermed fortsetter «i det samme klønete sporet» som Blågestad skriver.

Vi kom derfor – allerede i juni – til at vi skulle forsøke å skille de to debattene fra hverandre og starte prosessen med to dialogmøter i stedet for ett: Fredag skulle vi ta oppropet og «de 87» på alvor og i beste fall avrunde debatten om strategiens tilblivelse – og mandag begynne dialogen om hvordan Kristiansand i praksis skal bli Nordens fremste kulturby for barn.

Nå har jo ikke avisen referert fredagens dialogmøte i lys av en slik plan. Dessuten gikk avisens utsendte glipp av hovedpoenget både i innledning og diskusjon, antakelig fordi han vurderte Jon P. Knudsen innlegg som «en tung, kulturteoretisk forelesning» uten spesiell interesse. Men Knudsen lanserte altså i denne «forelesningen» en fortelling som kanskje kan vise seg brukbar som et felles grunnlag for videre (eller ny) dialog også med «de 87». Den gikk omtrent slik (i journalistisk kortversjon):

Cultiva ble opprettet ut fra det syn at kunst, kultur, kreativitet og kunnskap er viktige instrumenter i arbeidet for å sikre fremtidens arbeidsplasser og levekår i Kristiansand.

Ved siden av dette synet, lever det syn at kunst og kultur først og fremst har sin egenverdi, på linje med religion eller vitenskap, den er kort og godt et mål i seg selv.

Ved siden av det igjen lever det syn at kultur først og fremst handler om byens fellesverdier, livsform, væremåte, særtrekk, tradisjon – kort sagt: Det som gjør oss til sørlendinger, Kristiansandere.

Det vi har sett i debatten om Cultivas nye strategi var en formidabel kollisjon mellom alle disse tre verdisynene, sa Knudsen. Det er ikke farlig – slike kollisjoner er bra, mente han, de skaper fremdrift i tenkningen og meningsutvekslingen. Det er slik fremtiden skapes.

Etter min mening ble Cultivaforum et interessant og vellykka møte (opptak ligger på Cultiva.no). Alle de tre verdisynene var representert, debatten var reflekterende mer enn konfronterende – og den fortellingen som kanskje enda bedre enn Knudsens egner seg til å peke ut veien videre fremover, den kom.

Det var tekstilkunstneren Else Marie Jacobsen (84) som lanserte den, som så ofte før når behovet har vært der for en som kan skjære gjennom. Hun fortalte om hvordan kunst i sin tid ble brukt i kampen for å bevare Tordenskiolds gate skole: Alle barna lagde tegninger av seg selv og var med i prosessen med å veve disse bildene inn i teppet «La Todda leve» – som i sin tur ble en viktig del av forklaringen på at Todda står der den står i dag.

Denne fortellingen var jo et eksempel på kunsten som instrument for å oppnå noe som definitivt hadde med levekår å gjøre.

Teppets og «skapelsesprosessens» egenverdi ble jo ikke redusert på noen måte av at det sto i en slik sammenheng, og det førte jo heller ikke til at noe forandret seg for Else Maries arbeid med andre verk.

Og på toppen av det hele var jo kampen for å bevare Todda nettopp en kamp for å forsvare et symbol på Kristiansands tradisjoner, egenart og livsform.

Kan lærdommen fra «La Todda leve» brukes for å samle mennesker med ulike kultursyn i prosjekt «Nordens fremste kulturby for barn?»

Det var gledelig at enkelte av «de 87» meldte at de nå ser en slik mulighet. Alt skurr i dialogen er nok ikke over for det, men hovedoppmerksomheten fra Cultivas side blir i alle fall fra nå av iverksettelsen av strategien. Kanskje «Knudsens plattform» kan egne seg som innledningsfrase i styrets desembervedtak, for eksempel slik:

«Denne handlingsplanen er basert på den syn at kunst, kultur, kreativitet og kunnskap er viktige instrumenter for sikring av arbeidsplasser og levekår i fremtidens Kristiansand. Men planen skal også kunne brukes av innbyggere som først og fremst vektlegger kunstens og kulturnes egenverdi og innbyggere som først og fremst tenker på kultur som byens og landsdelens særtrekk, karakter, livsform, og historiske arv.»