Blir henstillingen tatt til følge? Eller skal vi komme til å oppleve at presidentens egne afghanske styrker vender sine våpen mot Nato-soldatene? Det er nok ikke et realistisk scenario, men at tanken kan melde seg, viser hvor totalt meningsløst det er at Norge fortsatt deltar i den snart ti år lange krigen.

Da USA og deretter Nato invaderte Afghanistan høsten 2001, var den offisielle begrunnelsen at Taliban-regimet nektet å utlevere terrormistenkte etter al-Qaidas angrep 11. september 2001. Da Taliban var slått ut og okkupantene hadde innsatt Karzai som president, måtte man finne en ny begrunnelse for krigen. Nå ble etter hvert demokratibygging det viktige motivet, og dermed kvinnefrigjøring og initiering av menneskerettigheter. Afghanistan skulle forvandles til en kopi av et vestlig, liberalt demokrati og dette skulle gjennomføres med våpenmakt.

Hvordan har det gått? Etter ti års brutal krigføring må alle kunne innse at det er illusjonsmakeri fortsatt å snakke om demokrati, kvinnefrigjøring og menneskerettigheter i vestlig forstand i Afghanistan. Karzai-regimet står ikke for disse verdiene. Menneskerettsbegrepet blir omtolket slik at det tilpasses afghanske tradisjoner. Men regjeringen har ratifisert de fleste internasjonale menneskerettighetskonvensjonene.

Afghanistans grunnlov sier at man verner menneskerettighetene. Problemet er at den offisielle afghanske forståelsen av menneskerettighetene i seg selv er i strid med menneskerettighetene. Afghanske politikere ser ingen motsetning mellom menneskerettighetene og bruk av Sharialover/-tolkninger. Artikkel 130 i grunnloven slår fast at når det ikke fins andre lover, skal domstolene følge Sharia-tolkningene.

Sharialover/-tolkninger blir brukt av domstolene i utstrakt grad. Et grotesk eksempel er dødsstraff for konvertering fra islam til kristendom eller andre trosretninger. Utroskap er straffbart og kvinner dømmes også når de er blitt voldtatt. Og fengslene fylles opp av slike uskyldig dømte, fengsler som norske myndigheter utbedrer fordi de fysiske forholdene er elendige. Det er fritt fram for shiamuslimske menn å voldta sine hustruer, ifølge straffeloven.(Parlamentet er riktignok utsatt for press i denne saken). Det er dødsstraff for homofili. Under Taliban-regimet ble voldtekt straffet med døden. Nå under Karzai-regimet kan politifolk rundt om i landet risikofritt voldta kvinner som kommer til politistasjonene for å melde voldtekt, ifølge hjelpeorganisasjonen Care.

Faktum er altså at afghanske myndigheter står for en politikk stikk i strid med internasjonale menneskerettigheter. Skal dette forstås dit hen at Nato, og altså også Norge, mener at hvis vi bare fortsetter krigen, skal vi nok tvinge/overtale Karzai-regimet til å etterleve vestlige standarder? Svaret på spørsmålet er nei. Nå har man omsider innsett at det ikke er mulig. Hvordan skal man da komme seg ut av Afghanistan uten å innrømme fullt militært nederlag? Det man nå gjør, er å nedtone intensjonene om å innføre demokrati og menneskerettigheter i Afghanistan.

Det er ganske åpenbart at USA og Natos brutale handlinger i Afghanistan har bidradd til å undergrave alle visjoner om demokrati, menneskerettigheter og moderne statsstrukturer. Nå sier amerikanske militærpersoner at man går inn for å styrke tradisjonelle strukturer som en motvekt til et stadig mer ekspanderende Taliban. Ringen er sluttet.

Kan man så legitimere krigen ved å vise til bedrede leveforhold? Tilgjengelige data viser heller det motsatte. Afghanistan plasserer seg nesten på bunnivå blant verdens land på levekårsindeksen. Mer enn hvert femte barn dør før fylte fem år. Og over 16 prosent av fødende kvinner dør. Ernæringsforholdene i store deler av landet er ekstremt dårlige. Tilgangen på elektrisitet er svak og mange fryser i hjel vinterstid. Fengselsforholdene er som nevnt ovenfor, skandaløse etter vestlig standard, bruk av tortur omfattende. Afghanistan befinner seg også nesten på bunnen av korrupsjonsindeksen og står for cirka 90 prosent av verdens opiumproduksjon – som er hovedinntektskilde for mange tidligere krigsbaroner, menn som nå sitter i parlamentet eller regjeringen.

Materielt har krigen kostet enorme summer. I 2010 brukte Norge cirka 1,5 milliarder kroner, i løpet av krigen mer enn 11 milliarder. USA alene brukte i 2010 cirka 720 milliarder kroner og de andre involverte cirka 200. Samlet kostet altså krigen i 2010 nesten 1000 milliarder kroner. Under klimakonferansen i Cancun nå sist høst strevde forhandlerne veldig for å få til en avtale som sikret 100 milliarder dollar til klimaforetak, altså et beløp langt mindre enn det Afghanistan-krigen kostet i løpet av et år. Hva krigen har kostet siden 2001, er nesten ikke til å tenke på.

En ting er de svimlende materielle kostnadene. Langt alvorligere er de menneskelige tapene og lidelsene. Antall drepte internasjonale soldater i løpet av krigen var 2314 per 2. februar 2011, derav ni norske. Antall sivile og militære afghanere som dør hvert år på grunn av krigen, blir anslått til 10.000 og krigen har pågått i snart ti år.

Denne totalt meningsløse krigen må Norge komme seg ut av.