Troen er en levende ting, den er som å holde en ål i halen, sa Martin Luther. Altså sprell levende. Men erfaringen viser noe annet: at det er lett å stagnere i sin trosutvikling. Jeg tror knapt kirken har vært bevisst nok på det.

Det norske folk har innsett at vi ikke lenger har et kristendomsfag i skolen. Nå trengs et skolefag som kan gjøre elevene i stand til å møte det nye Norge med kunnskap og respekt for andres tros— og livssyn. I det flerkulturelle Norge er kristendomsfaget gjort om til et orienterende religionsfag – et fag som rett nok inneholder mange sentrale emner fra kristendommen.

Å bygge opp en slik gjensidig kunnskap og respekt, er hovedideen bak det orienterende faget om religion, livssyn og etikk (RLE-faget). Dette har fått den viktige konsekvens at kirkene og livssynsgruppene selv må sørge for opplæringen av sine medlemmer.

For Den norske kirke betyr det at menighetene selv må skape arenaer for læring i den kristne tro. De døpte må få kunnskap om den tro de er døpt til. I løpet av de nærmeste årene vil det etter planen være bygget opp et system for trosopplæring for alle døpte i alderen 0–18 år. Det er ca. 315 skoletimer i kristendom som skal kompenseres gjennom Kirkens trosopplæring. Her venter et stort og krevende arbeid: En systematisk trosopplæring for alle døpte opp til 18-årsalderen. Stortinget bevilger penger, og Kirken bygger opp en ny pedagogisk virksomhet.

Men så kan man spørre: Er alt gjort ved fylte 18 år? Skal troen parkere der, og si: Nå er jeg utlært? Jeg kan det nå. Slik er det neppe. Troen parkerer aldri. En tro som mener at den er ferdig, er ferdig. Om jeg bare ser på meg selv: Min tro er selvsagt annerledes i dag enn da jeg fylte 18 år. Jeg mener den er rikere, mer mangfoldig og mer reflektert, fordi den har mottatt påvirkning gjennom talløse inntrykk.

«Livslang læring» har lenge vært et pedagogisk slagord. Livet er i mangt en kunnskapsvandring. Også troen handler om livslang læring, Hvis ikke, stagnerer den, og slutter etter hvert å forme livet.

Hvorfor taper troen sin kraft hos mange som tidligere var med i et kristent barne- og ungdomsarbeid – som sto i kor, gikk på klubben, i Laget, og var med på leir? Årsakene er individuelle og legio. Mye handler om at den store verden kom inn i synsfeltet. Livets prosesser fanget. Og med årene gled man inn i religiøs passivitet og glemsel. Mye annet fascinerte, mens troen fikk lite stoff å arbeide med – og å vokse på. Så mens videre skolegang gjorde at man vokste i denne verdens kunnskap, ble man stående på barnets kunnskapsnivå om den kristne tro. Dermed oppsto det en spenning, en dissonans, mellom verdslig kunnskap og religiøs barnelærdom, som kjentes altfor vanskelig å stå i.

Allerede apostelen Paulus skrev: «Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann la jeg av det barnslige». Det er forskjell på barnlig tro og barnslig tro.

En viktig side ved det å være biskop, er å være lærer. Kall det gjerne «en lærer i troen». Og da handler det først og fremst om å legge fram kristendommen positivt som et meningsgivende grunnlag for livet. Men å være veileder i troens saker kan også handle om å prøve å nøste opp i misforståelser og fordommer. Kristendom og kirke er i Norge i dag omgitt av et batteri av fordommer.

Men fins det arenaer for å drive slik trosveiledning utenom de tradisjonelle prekestolene?

Denne byen har hatt suksess med en «filosoficafé», hvor mange av tidens temaer er drøftet. Går det an å tenke seg at det lages noe à la en «teologicafé»? Eller er det en vill tanke?

En «teologicafé» som arena for trosopplæring for voksne? Tja. Folk flest synes nok det er mer stas med filosofi enn teologi. Filosofi er mer åpnende, tenker man fort. Men kanskje ligger det en liten fordom på lur her også? For å hente inn et historisk apropos: Europas gamle universiteter ble i sin tid grunnlagt som teologiske verksteder. Nå er slett ikke teologien vitenskapenes dronning lenger, slik den engang var. Mange synes dessuten at teologi er tørt flisespikkeri. Teologi på avveie kan absolutt være det.

Den unge filosofspiren Søren Kierkegaard – som slett ikke ble noen dårlig teolog – sa engang i en belivet studentkrets i Kongens glade København: «Naturvitenskapen er læren om alle tings utvikling, teologien er læren om alle tings innvikling». Det var en bra formulert sats, Søren.

Men som teolog, med stolthet for faget, vil jeg nødig stikke pipa i sekken. For den kristne tro er slett ikke alltid slik folk flest tror. En dose sunn teologi kan f.eks. rydde opp i mange populære oppfatninger og fordommer. Hva er klassisk kristendom, og hva er moderne nyreligiøsitet? Hva er et kristent syn på et konkret område – og hvorledes tenker en muslim om samme sak?

Med atskillig rett sies det i dag at den som vil forstå morgendagens samfunn, trenger kompetanse i religion. Det 21. århundre tegner til å bli religionsmøtenes tid. Å blokkere seg for religion som fenomen, blir dermed å avskjære seg kunnskap om et sentralt felt i samfunnet.

Domkirken vil prøve å etablere en «teologicafé» i rammen av et «åpent hus»-konsept de nærmeste månedene. Det er verdt å prøve seg – med det formål:

– å drive trosopplæring for voksne, stikkord: «livslang læring».

– å prøve å avklare trosvansker og misforståelser.

– å skape en arena for samtale om aktuelle trosspørsmål.

To temaer og to dager er allerede bestemt: I morgen (15. februar) blir emnet: «Bibelen, Koranen og den ene Gud» – et tema som går rett inn i dagens spenningsfylte religionsdebatt. 16. mars våger vi å rette søkelyset mot et ytterst brennbart tema: «Blir alle frelst? Er helvetet nedlagt?» En teologicafé blir kjedelig om den ikke har noe å by på, noe som «treffer».