Høyre var i regjeringsposisjon og struttet av selvtillit. Erna-effekten ville føre Høyre inn i en ny gullalder, mente partiets tillitsvalgte.

De skyhøye forventningene hun ble møtt med, var ikke lett å leve opp til. Så kom da også tilbakeslaget. I 2005 gjorde Høyre et historisk dårlig valg og måtte bite i seg det forsmedelige å bli detronisert av Frp som størst på borgerlig side i Stortinget.

Og nedturen fortsatte. Da Høyre avholdt landsmøte i 2006, bare to år etter lederskiftet, viste flere meningsmålinger ensifret oppslutning. Entusiasmen i partirekkene var som blåst bort. Solberg var i ferd med å pådra seg et taperstempel. Kritiske røster internt tiltok i styrke. Noen forlangte partilederens avgang.

Som statsråd i Bondevik II-regjeringen ble Solberg ofte omtalt som «Jern-Erna» som følge av en streng innvandringspolitikk og tøff håndtering av Kommune-Norge. Kanskje fremsto hun som for barsk. Parolen «Mer igjen for pengene» var heller ingen suksessoppskrift. Høyre ble av mange oppfattet som et kjølig og gjerrig parti.

Noe måtte gjøres med imaget. Det skjedde på landsmøtet i 2006. Da snakket Solberg om «mennesker, ikke milliarder». Siden har pilen pekt oppover, selv om valgresultatet i 2009 ble heller ordinært.

Det siste halvannet året har imidlertid medgangen kommet. Høyre svever høyt på meningsmålingene og kniver med Ap om å være størst. Selvtilliten og fremtidstroen er tilbake – også hos Solberg. Mandag gjorde hun det klart at hun har ambisjoner om å bli statsminister etter valget i 2013. Erna Solberg holder fortsatt alle muligheter åpne for bredt borgerlig samarbeid. Samtidig har Høyre og Frp flertall på flere meningsmålinger. Vi kan vi få en H/Frp-regjering etter neste stortingsvalg. Med Solberg som statsminister. Om Frp skulle bli største parti, gir Høyre neppe slipp på statsministerposten, men tar en Bondevik. I 2001 var Høyre størst, men KrF ville ha statsministeren for å bli med i koalisjonen.

I dag fyller Erna Solberg 50. Hun kan feire i trygg forvissning om at hun har løftet Høyre fram igjen som det dominerende partiet på borgerlig side.