Trykket etter terroraksjonen 22. juli i år har vært enormt for ministeren. Samtidig har den stadige strømmen av opplysninger fra etterforsk-ningen avslørt at beredskapen her til lands var for dårlig. Storbergets avgang kan oppfattes som at han tar ansvar for alt som gikk galt katastrofedagen, og i tiden etter.
Tonen var langt fra ydmyk fra politiledere og leder av PST i starten av etterforskningen, med påstander som i ettertid har vist seg å ha vært alt for hovmodige og skråsikre på egne reaksjoner og handlingsvalg. Som øverste leder for justisvesenet har Storberget nå tatt ansvar for den massive kritikken som er kommet fra etterlatte og deres talspersoner. Og selv om han fikk ros for sin redegjørelse i Stortinget torsdag, avdekket Storberget da ytterligere usikkerhetsmomenter, og bekreftet at det ennå ikke er grunn til å kjenne seg trygg på at myndighetene har oversikt og kontroll.
Frps Per Sandberg har et poeng når han anser Storbergets avgang som en erkjennelse av at verken Storberget eller regjeringen har lyktes. Når regjeringen nå skifter navn på departementet til justis— og beredskapsdepartementet, kan det oppleves som en innrømmelse av at beredskapen ikke har vært god nok.
Venstres leder, Trine Skei Grande, mener det er storsinnet av Storberget å ta ansvar, og at det gir ham troverdighet som politiker. Hun påpeker at selv om han ikke bærer ansvaret alene, så er det i tråd med europeisk tradisjon at den som sitter med ansvaret tar ansvaret når alvorlige ting skjer.
For forsvarsminister Grete Faremo fra Bygland er det en stor anerkjennelse å bli valgt som ny minister til å håndtere det krevende arbeidet etter terroraksjonen. For Faremo personlig må dette oppleves som en politisk revansj etter at Thorbjørn Jagland kastet henne ut av regjeringen i 1996 på grunn av hennes handlinger som justisminister i forbindelse med politiovervåkningen av Berge Furre (SV).