På ny har det vært heftig likestillingsdebatt i landsdelen; denne gangen utløst av en kvinne i Lyngdal som er sint på myndighetene som ikke lønner henne så hun kan være hjemme med barn så lenge hun har lyst. Både hun og folk som støtter henne, bruker biologiske argumenter om gener og instinkt til å bygge opp under kravet om økte utbetalinger fra staten.

Om debatten er ilter i dag, hadde den betydelig høyere temperatur på 1970— 1980-tallet, da den var tema for mang en familie- og generasjonskonflikt. Mens opprøret i dag kommer fra en liten, marginalisert gruppe, besto motstanderne den gangen av horder av hjemmeværende husmødre, Husmorforbundet, konservative gubber og den rådende samfunnskulturen.

Det vi er vitne til nå er overgangen fra én samfunnsform og levemåte til en annen, der menneskenes tenkemåte endres saktere enn den materielle utviklingen i samfunnet. Debatten er uttrykk for et slags kulturelt etterslep, ispedd 2000-tallets vilje til å gi trygder og støtteordninger til stadig flere formål.

Som følge av at Norge på 1950- og 1960-tallet for første gang i historien fikk husmødre som ikke var yrkesaktive, fikk den biologiske instinkttenkningen om kjønn gode vilkår. Den nye måten å leve på ble sett på som «naturlig» og «egentlig» og i samsvar med både skapelsen og alt annet en kunne finne på.

Så begynte arbeidslivet å få bruk for flere hender og mer kompetanse. Jentene toget til universiteter og høyskoler og begynte i jobb lenge før barnehager og gode svangerskapspermisjoner var på plass. Da begynte bråket. Og det ble mye skittkasting om gode og dårlige mødre.

Siden den tid har noe vesentlig skjedd med arbeidslivet som har medført en radikal kulturendring. Det er det vi nå er midt oppe i.

I dag kreves det teamarbeid, dialog, fleksibilitet, service og flat struktur i arbeidslivet. Den gamle kommandostrukturen er borte. Pc-en, møter og «innestemme» er blitt det normale, selv på norske industriarbeidsplasser.

Denne måten å jobbe på krever en ny mentalitet, der evne til å lytte, ta signaler, tilpasse seg og være pragmatisk er viktig. De «gamle», rigide kjønnsrollene passer ikke lenger, og erstattes av idealet om det androgyne mennesket; det som har de beste av kvinnelige og mannlige egenskaper i én og samme person. Det nye mennesket blir skapt av arbeidslivets endrede behov.

Den kanskje mest tydelige eksponenten for den nye androgyniteten er barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken, han som mener mødre kan amme mindre og la fedre overta en større del av fødselspermisjonen.

Reklamen og Hollywood-filmer viser oss det nye idealet med bilder av hårløse menn med feminint utseende. Og tendensen til stadig oftere å vise fram homofile menn i mediene synliggjør hvor langt samfunnet er kommet i å pulverisere de gamle måtene å tenke om kjønn.

Utviklingen blir også tydelig på skolen der gutter som ikke takler den nye androgyniteten blir tapere.

Det er det tilpasningsdyktige nettverksmennesket som trengs nå, det som bevisst utvikler sine fleksible sider og toner ned eventuelle dysfunksjonelle «gener» og «instinkter».

For å si det med økonomiprofessor Victor Norman: Siden steinalderstadiet har mennesket gjennomgått en lang sivilisasjonsprosess for nettopp å temme våre primitive biologiske disposisjoner.

Så det damene i «Mammanettverket» ber om, er at vi skrur tiden tilbake til den tiden da «kvinner var kvinner og menn var menn», da gutter var flinkest på skolen fordi jenter verken våget eller fikk lov til å utvikle talentene sine.

Det er en tapt sak. Om det er noe vi kan være sikre på, så er det at teknologien som fremelsker nettverksmennesket, snarere vil minke enn øke betydningen av grenser, barrierer og forskjeller.

I utgangspunktet er det likestillingsministeren som har trigget damene i «Mammanettverket» med forslag om å legge forholdene enda bedre til rette for androgyne foreldre, og som vil bygge ned forestillinger om at det ene kjønnet er mer egnet til omsorg for barn enn det andre.

Det andre som nok også trigger dem, er den kjensgjerningen at Norge er i ferd med å skru igjen pengestrømmen til trygder og støtteordninger, som pensjonsreformen er uttrykk for.

Mens «Mammanettverket» argumenterer for sine egeninteresser med at Norge allerede er «gjennomtrygdifisert» og derfor bør tillate ytterligere raushet, er resten av samfunnet opptatt av hvordan vi skal få endene til å møtes når eldrebølgen om få år skyller inn over landet og arbeidsplasser trues av økonomisk verdenskrise. Også i så måte er de i utakt med tiden.

Men tankene til damene i «Mammanettverket» kan også sees som reaksjon på at skruen er i ferd med å skru seg til i arbeidslivet. Kravet om tilgjengelighet, effektivitet og produktivitet er økt voldsomt for dagens arbeidstakere, og er med på å stresse barnefamiliene. «Mammanettverkets» reaksjonære opprør kan også leses som et ønske om å sakke tempoet og lette presset. Kun på dette området er de rimelig i pakt med sin tid, mens forslagene deres er ekskluderende, diskriminerende og dårlige. I dette lyset blir barn redusert til redskap som skal realisere disse kvinnenes drøm om Det gode liv.

Å foreslå å løse dagens utfordringer med det kulturelle etterslepets virkemidler, er både udemokratisk, umoderne og direkte dysfunksjonelt. Og feminisme er det siste slikt kan kalles.