Det var bare vondt å se min gamle venn Steffen Kjærgård innrømme flere år med dopingmisbruk.
Jeg har kjent Steffen Kjærgaard siden vi var 13 — 14 år gamle, og vi har syklet mange mil i feltet sammen. Vi har leid hus for å trene og konkurrere i Belgia, den gang vi drømte om å leve av sporten og kanskje sykle i de aller største rittene.
Det har rent mye blod i årene fra da og frem til den plagede mannen jeg så på pressekonferansen tirsdag.Syklisten som sluttet i nederlandske TVM fordi lagkameratene dopet seg, oppsøkte selv en dopinglege i Belgia året etterpå — og ble en av sykkelsirkusets juksemakere.
Jeg skal ikke skryte av sykkelkarrieren min. Strengt tatt prøvde jeg bare å bli god, uten helt å få det til. Men gudene skal vite at jeg prøvde hardt. Kjærgaard syklet fra meg før han begynte med doping, og gjorde seg selv til svindler. Da han ble proff, parkerte jeg sykkelen. Siden har det vært hyggelig hver gang vi har møttes.
Det er rart å tenke på at han var gjennomdopet da jeg snakket med ham før prologen til Tour de France i 2001, eller da vi spiste middag sammen etter VM samme år.
Mest av alt har juksemakerne lurt alle de som lå i vannskorpen. Jeg kjenner mange som kunne fått oppfylt barndomsdrømmen sin om forutsetningene hadde vært like. Jeg sto hjemme i stua og heiet meg hes da nordmannen dro hele feltet i stykker opp alpene med Lance Armstrong på hjul. Hvordan hadde han klart å bli så god?
Nå er spørsmålet hult. Svaret er gitt.
Det er vondt å se at fyren jeg fortsatt anser som en venn, har lurt oss alle.
Dopingbruken og løgnene fra Kjærgaard er den største nedturen for norsk sykkelsport gjennom de 30 årene jeg har fulgt den tett. Ja, gjennom alle tider.
Når andre hang plakater av rockestjerner eller fotballklubber på veggen, limte jeg opp bilder av sykkelhelter fra Tour de France. Sykkelinteressen min har vært rødglødende. Jeg har brukt utallige timer foran tv og på tilskuerplass Europa rundt. I mange år brukte jeg alt av fritid på å trene, alle penger på å reise og kjøpe utstyr. Alle tanker på å drømme om en dag å sykle med de store. Heltene.
Nå er det ingen helter igjen. De har falt en etter en.
Plakatene er for lengst plukket ned.
Denne uken falt de siste illusjonene.
Hvem som helst kan stå frem nå. Ingen skal klare å overraske meg.
For noen av oss som drev med sykling på nasjonalt nivå på 90-tallet ble proffverdenen mer og mer fjern. Vi så tegningen, men kjærlighet til sporten gjorde oss blinde. Det kunne vel ikke være så ille?
Alle som reiste ut på den tiden mislyktes i møte med ulvene på det høyeste nivået; Bjørn Stenersen, Lars Kristian Johnsen, Bo André Namtvedt, Steffen Kjærgaard...
De var så voldsomt gode som amatører, og så fryktelig dårlige som proffer. Andre klatret rett forbi dem med en gang de fikk proffkontrakt.
Mest av alt har juksemakerne lurt alle de som lå i vannskorpen. Jeg kjenner mange som kunne fått oppfylt barndomsdrømmen sin om forutsetningene hadde vært like.
Kjærgaard ble god med en gang han begynte å sykle, og han syklet fantastisk fort som junior. Han hadde et stort talent. Dessverre blandet han det med dårlig moral.
Når ikke det talentet var nok til å klare seg som profesjonell, så burde Kjærgaard tatt vare på verdiene han en gang hadde. Han ble oppfordret av nederlandske TVMs ledere til å finne seg en normal jobb fordi han ikke ville dope seg.
Steffen Kjærgaard kunne reist hjem som en helt, og fortalt hvordan sporten virkelig var. Han kunne bidratt til å rydde opp mens han ennå hadde troverdighet. Nå har jeg en siste bønn: Si alt du vet, og slipp de siste skjelettene ut av skapet.