De siste dagers naive er de som innbiller seg at ytringsfriheten er absolutt. De siste dagers tankeløse er de som hevder at den burde være det. Ytringsfriheten er, som friheter flest, begrenset av andres rett til liv og helse, sosiale konvensjoner, juridiske regler og maktens vilje. Og selvfølgelig av Apple, Google, Facebook og Twitter

Internett er en høystakk for hatefulle brannstiftere, og den parodisk dårlige filmen Innocence of muslims fikk det til å ta skikkelig fyr. Etter en drept amerikansk ambassadør, noen brennende ambassader og et ukjent antall døde demonstranter, sperret YouTube – som eies av Google – for filmen i India og Indonesia fordi den stred mot lokale lover, i Libya og Egypt på grunn av den vanskelige situasjonen og i Malaysia fordi myndighetene ba om det. Filmen ble ikke sensurert i USA, selv om også amerikanske myndigheter ba om det samme.

Filmen er også bannlyst i Maldivene og De forente arabiske emirater. Tyskland vurderer forbud og det er ganske sikkert land jeg ikke har oversikt over, hvor det ikke lenger er mulig å se profeten Muhammed i situasjoner som troende muslimer opplever som krenkende. Ytringsfriheten er en geografisk tilpasset universell rettighet.

Google er et privat selskap, ikke et digitalt FN. De har en forretningsidé, ingen grunnlov. De står til ansvar overfor sine eiere, ikke overfor borgerne. Når Google handler politisk, som i dette tilfellet, er det fordi det tjener selskapet, ikke av hensyn til islams verdighet eller vestlige diplomaters trygghet. Den som presser hardt nok, får medhold. Google rettet seg etter kinesiske krav om sensur helt til det rammet selskapets omdømme så hardt at de valgte å trekke seg ut av landet. Ytringsfriheten var ikke et prinsipp, men en post i regnskapet.

Facebooks prippenhet er velkjent. Verdenshistoriens største sosiale nettverk redigeres av gjenglemte peppermøer fra Victoriatiden. Kunststudenter ved New York Academy of Art fikk sin side stengt etter å ha lagt ut akttegninger. I august fjernet Facebook Gerhard Richters Ema, et litt tåkete aktfoto, fra Facebooksiden til Pompidousenteret i Paris. Et par uker senere satte Mark Zuckerbergs puritanere en uslåelig rekord da de stengte Facebooksiden til The New Yorker, likt av en halv million mennesker, fordi en av magasinets små vitsetegninger viste Adam og Eva sittende nakne under et epletre, noe de to visstnok hadde for vane. De to små blekkprikkene som illuderte Evas brystvorter brøt med Facebooks forbud mot nakne bryst, et forbud som tidligere har rammet et utall sider om amming. Andre blekkprikker på samme tegning, deriblant de to som utgjorde Adams brystvorter, ble godtatt.

I begge de to siste tilfellene beklaget Facebook i etterkant at både maskiner og mennesker hadde vært for nidkjære. Selv om det går an å forstå det komplekse i å skrive algoritmer som skiller mellom kunstnerisk nakenhet og pornografisk, er Facebooks suverene rett til å fjerne alt de ikke liker et demokratisk problem. Stadig mer av den offentlige kommunikasjonen foregår via dette private, amerikanske selskapet. Kommuner informerer sine borgere via Facebook, kunstinstitusjoner reklamerer for sine utstillinger, organisasjoner samler sine medlemmer og aksjonsgrupper kjemper sin sak – alt på Facebooks uforutsigbare nåde.

Og så har vi selvfølgelig Apple, hvor serafer med dragne sverd vokter inngangen til den forjettede hage. Riktignok kan eiere av iPhones og iPads velge mellom hundretusener av applikasjoner, men hver eneste av dem må godkjennes av Apple.

For drøye to år siden skrev jeg om hvordan Apples kinesiske butikk sensurerte alle applikasjoner som satte Dalai Lama i godt lys, blant annet et program som presenterte alle vinnerne av Nobels fredspris. Den gang nevnte jeg også den amerikanske karikaturtegneren Mark Fiore, som ikke fikk selge sine Pulitzerpris-tegninger via App Store, fordi de gjør narr av offentlige personer, som vel har vært den politiske satirens edle formål i et halvt årtusen.

Lite har endret seg siden den gang. Sist måned fortalte magasinet Wired om Josh Begley, en student ved New York University, som fikk avvist appen Drones+. Basert på seriøse kilder som britiske Bureau of Investigative Journalism, registrerte programmet alle amerikanske droneangrep, med stedsangivelse og antall drepte og sårete. Et nyttig verktøy for dem som vil følge fredsprisvinner Obamas rettsløse krig mot dem han, nokså romslig, definerer som USAs fiender. I avslagsbrevet skrev Apple at innhold er forkastelig og grovt, en formulering enhver kinesisk sensor ville vært fornøyd med.

For noen uker siden utga feministen Naomi Wolf boken Vagina. Tittelens ene ord er en nokså nøytral betegnelse på en legemsdel som halvparten av menneskeheten er utstyrt med (og store deler av den andre halvparten interesserer seg for). Men ordet kan ikke brukes i Apples butikk. Der heter boken V*a, på samme måte som alle bøker om det mannlige kjønnsorgan, handler om ps.

De rasende muslimene i Khartoum, Kairo, Islamabad og Sana roper på sensur. Det ville være ille om de fikk truet selv idiotene blant oss til taushet. Men før vi belærer de rasende forsvarere av Profetens ære om Vestens dype respekt for ytringsfriheten, bør vi sjekke vår egen smarttelefon, og se hvor fri den er.