Påsken nærmer seg, og oppmerksomheten rettes mot Jerusalem. Som regel er det av politiske årsaker vi møter byens navn i nyhetsbildet. Nå er det fordi grunnlaget for den kristne påskefeiringen fant sted i Jerusalem, romernes korsfestelse av Jesus.
Det var ikke naturlig grunnlag for at en så viktig by skulle bli bygget på dette sted, opprinnelig en fjellknaus på kanten til ørkenen ned mot Dødehavet, med knappe vannforsyninger og utenfor de viktigste allfarveier.
Om noen by i verden kan gjøre krav på å være mest berømt, så må det være Jerusalem. I internasjonal målestokk er den med sine cirka 750 000 innbyggere ikke stor. Den er omtalt i egyptiske kilder allerede tidlig i det 2. årtusen f. Kr. Men det er religionshistorien har gjort byen berømt, fordi den er hellig by for både jødedom, kristendom og islam. Derfor er den en av verdens store turistmagneter. Den engelske historikeren Simon Sebag Montefiore har nylig gitt byen sin egen biografi, «Jerusalem, The Biography» (London, 2011), som følger dens historie fra kong David opp til vår egen tid.
Ifølge bibelhistorien var det kong David som for alvor førte byen inn på den historiske arena, da han erobret den omkring tusen år f. Kr, etablerte sitt kongedømme og folkets sentrale kultus der, og hans sønn kong Salomo bygde byens berømte tempel. Med både kongssete og tempel ble Jerusalem det jødiske folks sentrale helligsted. At byen gjennom århundrer gjentatte ganger har vært rasert og bygget opp igjen har ikke svekket dens status i jødisk tradisjon. Periodevis har jøder vært forbudt å bosette seg i Jerusalem, men alltid har byen vært som en magnet for det jødiske folk. Om man ikke kunne komme dit i levende live ville man begraves der, på vestsiden av Oljeberget. Derfor har jøder i landflyktighet (diaspora) i århundrer hilst hverandre med «Neste år i Jerusalem!» I dag står bare rester av det gamle templet igjen, Vestmuren, også kalt Gråtemuren. Men dette er det sted jøder fremfor noe annet sted ønsker å be.
Ifølge profeten Esekiel er Jerusalem verdens navle. I den jødiske skriftsamlingen Misjna beskrives Jerusalem som verdens sentrum, og templet med den hellige Paktskisten som den grunnsteinen som verden er bygget på.
Kristen tradisjon har andre årsaker til å betrakte Jerusalem som hellig by. Det meste av Jesu virksomhet fant sted i Galilea, det nordlige Israel, særlig i traktene nær Genesaretsjøen. Men de avgjørende hendelser fant sted i Jerusalem, der de romerske okkupasjonsmyndigheter korsfestet og henrette Jesus. Ifølge romersk lov hadde jøder ikke rett til å eksekvere dødsdom. Det gikk innpå 300 år før Jerusalem fikk status som spesielt hellig by innen kristenheten. Tidlig på trehundretallet fikk byen besøk av Helena, mor til keiser Konstantin. Hun sørget for at det ble bygget kirke på det sted tradisjonen hadde utpekt som evangelienes Golgata, hvor Jesus ble korsfestet. Siden tradisjonen dessuten hadde utpekt Jesu grav like ved, fikk denne kirken status som både gravkirke og oppstandelseskirke. På tross av høy alder, ødeleggelser og ombygginger står kirken der den dag i dag, og kalles «The Church of the Holy Sepulchre». Det er fremfor alt denne kirke som bidrar til at Jerusalem fremstår som hellig by innen kristenheten. Hver påske kommer tusenvis av turister som pilegrimer til Jerusalem for å delta i påskeprosesjonen langs Via Dolorosa, Smertenes vei, der Jesus etter tradisjonen bar korset fram til Golgata.
Innen islam er Jerusalem den tredje helligste by, etter Mekka og Medina. Ifølge en tidlig muslimsk tradisjon skal Muhammed ha sagt at man skal bare dra som pilegrim til tre steder: Den hellige moské i Mekka, min moské i Medina og al-Aqsa i Jerusalem. Han skal også ha sagt at én bønn i moskeen i Mekka teller som tusen bønner, en bønn i Medina teller som tusen bønner og en bønn i ’al-Aqsa teller som ti tusen bønner.
Muslimene erobret Jerusalem fra bysantinerne i februar år 638. Det meste av tiden etter de jødiske opprør i årene 70 og 135 hadde Jerusalem vært en kristen by. I år 691 engasjerte kalifen ’Abd al-Malik bysantinske arkitekter til å bygge «Dome of the Rock», på Jerusalems tempelplass, som på arabisk heter Haram es-Sharif. Dette ble et viktig muslimsk symbol i Jerusalem, og er den dag i dag Jerusalems mest kjente og prangende byggverk. «Dome of the Rock», også kalt Klippemoskeen, markerte at islam hadde erstattet kristendommen og kalifatet hadde erstattet bysantinsk keiserdømme.
Det er flere ulike teorier om kalifens motiver for å bygge Klippemoskeen. En av dem går på en tolkning av Sura 17 i Koranen, om at Muhammad skulle ha dratt til Jerusalem på sin magiske hest, Buraq. Denne tolkningen må være grunnlag for at man noen hundre år senere, ved siden av Klippemoskeen, bygget en struktur som kalles «Dome of the Ascension», til minne om Muhammads himmelfart.
Men det viktigste muslimske helligsted i Jerusalem er ’al-Aqsa-moskeen, som ligger ved sydenden av den store tempelplassen. ’al-Aqsa ble bygd tidlig på 700-tallet, og har alltids vært moské, i motsetning til «Dome of the Rock», som har mer generell status som helligsted. ’al-Aqsa tiltrakk seg mange muslimske teologer og asketer, som bosatte seg i Jerusalem, som på arabisk heter ’al-Quds, Den hellige (by). I det 11. århundre rommet Jerusalem 630 muslimske lærde, noen av dem blant de aller fremste muslimske intellektuelle i sin tid.
I dag er det muslimene som har jurisdiksjon over Tempelplassen, hvor jøder ikke har adgang, og det skapte stor uro blant muslimene i byen da Aaron Sharon for noen år siden tok seg inn dit.
Ingen annen by i verden har en slik religiøs status som Jerusalem. Dette bidrar også til dens politiske sensibilitet, noe som er avspeilet hos profeten Sarkarja, som omtaler den som «en løftestein for alle folkeslag» (12,3).