Forsknings— og høyere utdanningsminister, Tora Aasland, svarer den 29. mars på vår kronikk om situasjonen til Universitetet i Agder (UiA). Under overskriften «Det satses på UiA», beskriver hun en virkelighet vi ikke kjenner oss igjen i.

Vi er enige med Aasland i at UiA med universitetsovergangen er gitt et nytt ansvar og samfunnsmandat og at det krever hardt arbeid og tid å bli et universitet med høy kvalitet både i undervisning og forskning. Men det krever også en større likeverdighet i ressursgrunnlaget for å utnytte det potensialet som ligger i institusjonen og i regionen.

Aasland ønsker ikke A- og B-universiteter; likevel prioriteres det i liten grad midler til forskning til universitetene i Agder og Stavanger. Dette henger ikke sammen. Lav utnyttelse av det potensialet de nye universitetene har på FoU-siden, bidrar til å skape et kvalitetsgap mellom gamle og nye institusjoner, som forsterkes over tid.

Aasland benytter anledningen til å beskrive hvordan hun mener UiA har blitt prioritert i hennes virketid. Statsråden trekker spesielt fram at UiA har fått forskningsmidler fra Forskningsrådet innen fornybar energi og at UiA fikk enkelte stipendiatstillinger både over 2009-budsjettet og i regjeringens krisepakke.

Selv om UiA har en relativ liten andel i nevnte forskningssenter, og antall stipendiatstillinger er begrenset, er dette selvsagt positivt. Men to svaler gjør ingen sommer, ikke engang på Sørlandet.

Går vi inn i helheten i budsjettutviklingen får vi en annen virkelighet. I 2007 forvaltet Aasland en samlet bevilgning til universitets- og høyskolesektoren på 19 367 millioner kroner. Av dette fikk UiA tildelt 685 millioner, eller 3,54 %. I 2010 forvalter Aasland en samlet bevilgning på 23 373 millioner kroner. Med samme andel som i 2007 ville UiA fått en bevilgning på 827 millioner. Bevilgningen til UiA er på 800 millioner, m.a.o. en mindreutvikling på 27 millioner for disse årene.

Ser vi på tildeling av rekrutteringsstillinger blir bildet det samme. I 2007 ble det ikke tildelt noen nye stipendiatstillinger til universiteter og høyskoler. I årene 2008 og 2009 fikk universitetene 460 nye rekrutteringsstillinger. UiA hadde forventning om minimum å få tildelt en forholdsmessig andel av disse i forhold til institusjonsstørrelse, hvilket ville gitt 28 stillinger. UiA fikk 19 inkludert stillingene i krisepakken som Aasland pekte på i sitt innlegg.

Disse tallene illustrerer at den politiske forsikring om satsingen på UiA ennå ikke har hatt effekt når det kommer til fordeling av midler i statsbudsjettet. I tillegg illustrerer tallene at det ikke er fravær av budsjettvekst som er årsaken, men etablerte fordelingsmodeller som ikke tar hensyn til at vi har fått nye universiteter med faglig akkreditering som tilsier likebehandling med de gamle. Vi har forståelse for at det i departement er stort eierskap til innarbeidede fordelingsmodeller og at det også er mange eksterne motkrefter for å gjøre endringer i modellene, men etterlyser likevel større engasjement fra statsrådens side, slik at ord blir til handling.

UiA er lokalisert i Norges største industri- og eksportregion, og er mer næringsrettet enn de eldre universitetene. I større grad å stimulere til videreutvikling av dette unike potensialet og kompetansen i regionen er god politikk, både for næringsutvikling og forskning.

Vi ønsker ikke en omfordeling mellom universitetene. Vi ønsker små økninger over flere år. En overføring på 15 millioner hvert år i 5 år, vil gjøre at både UiA og UiS kan øke forskningsandelen hos vitenskapelig ansatte til samme nivå som de ansatte ved de andre universitetene har i dag.

En opptrapping av antall stipendiater vil gjøre at de nye universitetene kan utnytte veiledningskompetansen på samme måte som de i dag gjør ved de eldre institusjonene. Dette høres kanskje ut som knapper og glansbilder i den store sammenhengen, men det har stor betydning for Universitetet i Agder og for Sørlandet.

Det arbeides hardt, både innad på UiA og i regionen for øvrig, for å løfte kvaliteten og utnytte potensialet ved universitetet. Likevel oppleves det en manglende tilrettelegging fra nasjonale myndigheter for at en slik styrking skal være mulig. Vi inviterer statsråden til en konstruktiv dialog om hvordan vi sammen, med hardt arbeid og politisk vilje, kan utnytte det unike regionale samarbeidet på Sørlandet og det store uutnyttede potensialet både innen forskning og veilederkompetanse.