Dessverre er det liten grunn til optimisme, fredssamtalene til tross. Som alltid i Midtøsten er det langt lettere å være pessimist enn optimist. På begge sider av forhandlingsbordet står problemene i kø.

Den israelske regjeringen ledes av en mann som har bygget hele sin politiske karrière på motstand mot ulike fredsavtaler. Benjamin Netanyahu kom til makten første gang på bekjempelse av Oslo-avtalen. Da partifellen Ariel Sharon kjempet for å trekke Israel ut av Gaza, ledet Netanyahu den interne motstanden i det høyreorienterte Likud-partiet. Denne gang leder Netanyahu en regjering av partier som stort sett hører hjemme på ytre høyre. Unntaket er – det nå marginale – arbeiderpartiet.

Palestinerne på Vestbredden har en forhandlingsvillig president i Mahmoud Abbas og en pragmatisk statsminister i Salam Fayad. Problemet er Gaza, som ledes av Hamas. Til tross for signaler om at den islamistiske bevegelsen kan tenke seg å vurdere en langsiktig våpenhvile med Israel, bygger bevegelsen fremdeles på et charter som krever at den jødiske staten skal fjernes.

Også ved denne forhandlingsoppstarten