Avsløringene tidligere i vinter om Forsvarets manglende oversikt over skadede og sårede soldater i Afghanistan er ikke mindre enn en skandale. Når det i tillegg fremgår av reportasjene at flere skadede og tidligere sårede soldater kjemper en til dels håpløs kamp i årevis mot Nav og Statens Pensjonskasse for sine rettigheter, vokser bare skandalen.

Dessverre er det en historisk kjensgjerning at den norske staten eller det norske statsbyråkratiet har hatt en bemerkelsesverdig evne til å neglisjere og trenere oppmerksomhet og økonomiske kompensasjoner som er fortjent av nordmenn etter krigsinnsats.

La meg nevne noen eksempler for å belyse det:

Når sosial— og helsedepartementet i mars 2008 endret reglene for utbetaling av krigspensjon til ikke bare å gjelde de som var soldater og krigsfanger, men også de som ble påført skade som følge av krigsulykke eller hendelser som skyldes krigen, måtte en forvente at det ble satt inn ekstra ressurser til en rask avgjørelse av søknadene. Det dypt tragiske er at søkere dør mens saken behandles, og i noen saker har fått innvilget sin krigspensjon etter sin død. Det er 65 år siden krigen var slutt.

Det var en norsk militær avdeling, Alta Bataljon, sammen med utenlandske avdelinger, som påførte den tyske Wehrmacht det første militære nederlag i 2. verdenskrig i kampene om Narvik i maidagene 1940. Det skulle gå over 50 år før de siste søknadene om krigspensjon ble avgjort. Utdelingen av deltakermedaljen fra dette slag er ennå ikke avsluttet. For to år siden fikk en 90-åring fra Østlandet sin medalje. Anerkjennelsen for denne innsatsen i 1940 har tatt over 70 år å bekrefte, i mellomtiden er mange av soldatene døde.

Den 15. april 1940 ble kaptein Eiliv Austlid skutt da han og hans avdeling var med på å trygge norske regjeringsmedlemmers flukt fra tyske fallskjermjegere ved Hagevollen på Dovre. Etter krigen fikk han ingen anerkjennelse for denne bragden. Men 70 år senere, 24. mars 2010, ble han hedret med den aller høyeste norske militære dekorasjon – Krigskorset med sverd – post mortem. Det offisielle Norge med statsminister og forsvarsminister i spissen var solid og kanskje skyldbetynget til stede i Fanehallen på Akershus festning under overrekkelsen.

Sommeren 2010 var det medaljeoverrekkelse til en hjemkommet kontingent fra Afghanistan på Akershus festning. Ingen som representerte det offisielle Norge, statsråder eller politikere var til stede og kastet glans over høytideligheten. Det ble lagt merke til.

Det må også i denne forbindelse nevnes Nortraship-saken, der statens vilje og evne til å rydde opp i sjøfolks opptjente tilgodehavender under krigen, var på et lavmål. Det måtte gå 28 år og en rettssak til før Stortinget skar igjennom og bevilget tilbakebetaling. Om størrelsen på denne bevilgningen, og om den i det hele tatt var dekkende for sjøfolkenes tilgodehavende hyrer, har det i ettertid vært stor strid.

I juli i fjor var det en stor demonstrasjon foran Stortinget der et syttitall veteraner fra FN- og Nato-oppdrag i Korea, i Libanon, på Balkan, i Somalia eller i Afghanistan la ned/innleverte sine medaljer i protest mot at det var bestemt bedre rettigheter etter 1. januar 2010 enn før. Så kan en spørre med god grunn, hva er hensikten slike bestemmelser, med en tidsavgrensning? Der og da lovet nestleder i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, Martin Kolberg, og partiets forsvarspolitiske talsmann, Sverre Myrli, veteranene at saken skulle vurderes på nytt. Har noe skjedd?

Saken om rettferdighet og anstendig behandling for våre sårede og skadede soldater fra krigen i Afghanistan er ikke bare en politisk sak, der forsvarsministeren er skyteskive for hele mønsteret av ugjorte elementer for helheten, det er like mye et ansvar som forsvarssjefen må føle for å kunne stå med rak rygg ovenfor utsendte og hjemkomne soldater.

Professor Janne Haaland Matlary uttrykker at det som mangler i Norge, er en normal militærkultur. Og hun har rett. Den militære profesjon er den eneste profesjon som i sitt ytterste offer kan kreve livet som innsats. Krigen i Afghanistan er uten sammenligning for øvrig den militære krigsskueplass som har stilt og stiller de største krav til soldatene siden 2. verdenskrig. Politikerne krever en innsats som kan resultere i at liv går tapt, og det har også skjedd.

Forsvarsminister Grete Faremo har i et innlegg i VG 7. januar 2011 under overskriften «Kjære Soldat» på den mest ydmyke måte lagt hele sin profesjonelle prestisje i at det blir ryddet opp i denne aktuelle og alvorlige saken en gang for alle. Når er det å håpe at dette blir gjort så grundig at Forsvarets ledelse med rak rygg kan sende norske soldater til Afghanistan.