Dermed skulle en tro at alt var fryd og gammen i både Ap, SV og Sp. Men slik er det ikke, for de tre partiene som har ambisjoner om å regjere sammen, er dypt uenige i en rekke viktige saker. Stoltenberg legger da heller ikke skjul på at veien fram mot en rødgrønn regjering kommer til å bli lang og vanskelig.
Flere av sakene de tre partiene er uenige i, har sprengstoff i seg til å pulverisere det rødgrønne regjeringsalternativet, men så langt har de valgt å skyve problemene foran seg. Konsekvensen kan bli at velgerne ikke får vite før valget er over neste høst hva slags politikk en rødgrønn regjering vil føre på disse områdene. Dette kan komme til å bli et problem å håndtere for de tre partiene når det spisser seg til i valgkampen.
Noen stridssaker er likevel avklart. Ap må droppe planer om norsk EU-medlemskap, Sp må legge vekk ønsket om å få Norge ut av EØS og SV har gått med på at partiet ikke vil kreve at Norge skal meldes ut av NATO. Men det finnes nok av saker hvor de tre partiene må finne kompromisser for å regjere sammen. Som når det gjelder gasskraft, oljeboring i Barentshavet, norsk militært engasjement i internasjonale fredsoperasjoner, WTO-avtalen, kontantstøtte, matmoms, grunneierspørsmål, flyktning— og asylpolitikken og forholdet til LO. For å nevne noen.
Kommunalminister og Høyre-leder Erna Solberg har tidligere karakterisert det rødgrønne regjeringsalternativet som kaoskameratene, og men tanke på alle de stridssakene de tre partiene ikke vil forhandle om før valget er over, kan en slik karakteristikk ha noe for seg. Representanter for den sittende regjeringen utnytter da også uenigheten mellom de rødgrønne for alt den er verd.
Jens Stoltenberg ser ingen grunn til å skjule at mange spørsmål er uavklarte, men vektlegger at de tre partiene har en felles viljeserklæring om å sette seg ned etter valget og forsøke å forhandle fram en flertallsregjering. En slik innstilling synes vi fortjener honnør. Vi har tidligere pekt på svakheten ved stadig skiftende mindretallsregjeringer, og bestrebelser på å stable på beina nye samarbeidsmodeller med flertall bak seg i Stortinget, bør ønskes velkommen.