1. januar 2007 forsvinner 170 kommuner fra danmarkskartet i den største nordiske forvaltningsreform i nyere tid. Tallet på danske kommuner blir redusert fra 270 til 98. Til sammenligning opprettholder vi i Norge for tiden 434 kommuner.
For de av oss som mener tiden for en tilsvarende reform i Norge er ganske overmoden, er det nedslående å være vitne til hvordan det som måtte finnes av reformkraft i det norske politiske system blir dillet bort i en debatt om nye regioner, som har karakteren av keiserens nye klær.
DET NORSKE STYRINGSPROBLEMET løses ikke ved å konstruere nye regionkulisser som erstatning for fylkeskommuner uten innhold. Det norske styringsproblemet består av 434 kommuner, med et innbyggertall som varierer fra 244 innbyggere i Utsira til 520.000 innbyggere i Oslo.
Den danske kommunereformen har hatt «faglig bærekraft» som sitt mål. Ut fra en erkjennelse av at dagens kommunestruktur opprettholder småkommuner som ikke er i stand til å skaffe seg den faglige kompetanse og levere den kvalitet på kommunale tjenester som innbyggerne har krav på. Skal kommunene som leverandører av helse— og velferdstjenester, tekniske tjenester og utdanningstjenester skaffe seg den kompetanse som kreves for å yte god service, er det nødvendig å slå kreftene og ressursene sammen i større enheter.
Det er denne erkjennelsen som har nådd vårt naboland - en erkjennelse som deles av flere og flere lokale politikere også i Norge. Blant annet i vår egen landsdel, hvor Knutepunkt Sør - kommunene i Kristiansands-regionen - er i ferd med å etablere et så tett institusjonelt samarbeid om oppgaveløsninger og tjenesteproduksjon, at man i praksis er langt på vei mot en storkommune.
MEN SKAL DETTE STYRES på en demokratisk måte, i fravær av en faktisk storkommune, må Knutepunkt Sør-kommunene etablere et fjerde styringsnivå.
Det er slike problemer kommune-Norge nå sliter med. Mens regjeringen og kommunalminister Åslaug Haga prøver å gi fylkeskommunene et fortsatt kunstig liv.