380 ansatte må regne med å miste jobbene sine fordi konsernet mener det vil gagne produsentprisene i papirmarkedet, og fordi kapitalen angivelig kan benyttes bedre på annet vis. De ansatte raser. De hevder at Union driver lønnsomt, og at bedriften raskt kan bli enda mer profitabel. Det virker imidlertid som om beslutningen er endelig. Fagforeningens utspill om å la andre overta, eller overta selv, møter heller ingen respons.
Denne næringslivsnyheten fikk atskillig oppmerksomhet i forrige uke. Langt mindre oppmerksomhet fikk en liten reportasje på våre næringslivssider under tittelen «Huff og huff, Hunsfos.» Unions bransjekollega Hunsfos Fabrikker la fram nok et blodrødt regnskap. I 2004 gikk den hardt medtatte hjørnesteinsbedriften med 69 millioner kroner i minus. I årene 1998-2004 har Hunsfos hatt et samlet underskudd på 555 millioner kroner. Men de sveitsiske eierne, som kjøpte papirfabrikken for 160 millioner kroner i 1999, har ufortrødent sendt opp de nødvendige pengene for å holde skuta flytende. Ennå har de ikke lykkes med å skape lønnsomhet, og bemanningen på Hunsfos er bare en skygge av gamle dager. Men fremdeles er bedriften en kraft i sitt lokalsamfunn. Og sveitsernes langsiktighet og vilje til å stå ved sine eierforpliktelser, må man bare beundre.
Vi skal nøye oss med å konstatere at Norske Skog, hvor faktisk Agder-Telemark Skogeierforening er en betydelig eier, synes å ha en annen holdning i dette spørsmålet enn sine sveitsiske konkurrenter. Det bør Vennesla-samfunnet verdsette, og vi er mange som gjerne kan tenke én gang til på om festtaleklimakset «norsk eierskap» alltid er så positivt som mange vil ha det til.
En annen diskusjon oppsto også i kjølvannet av den varslede Union-nedleggelsen. Det skal bli dyrere å stenge lønnsomme bedrifter, mener særlig SV. På NRK Radio snakket en forsker som hadde undersøkt saken og funnet ut det alle internasjonalt orienterte næringslivsfolk visste fra før: I Norge koster det bedriftene lite å sparke folk. I land som Frankrike, Tyskland og Holland må arbeidsgiverne ut med betydelige kompensasjoner til dem som må gå. Jo lenger de har vært i bedriften, jo større sluttpakke.
Til det er bare å si at slik har vi valgt å ha det i Norge. Det har vært bred politisk enighet om at det offentlige trer inn og overtar ansvaret for den enkeltes livsopphold så snart arbeidsgiver beslutter at vedkommende ikke har jobb lenger. Om tilfellet Union kan føre til en diskusjon om tiden er moden for å endre litt på oppgavefordelingen, synes vi det er positivt. Men en slik diskusjon bør være mer kunnskapsbasert enn det som ble prestert før helgen.