Det er allerede avgjort hva som blir valgkampens hovedtema. Innvandringen og det flerkulturelle Norge kommer til å bli hovedsaken i år. Det har Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet bestemt. Fremskrittspartiet har gjort det ved at partiformann Carl I. Hagen har kastet hemningene over bord og gitt sine stormtropper, Vidar Kleppe og Øystein Hedstrøm, fripass til å si hva de måtte mene. Arbeiderpartiet har gjort det ved at partiledelsen endelig har mannet seg opp til å møte Fremskrittspartiet på flatmark i denne saken.Allerede nå ser vi derfor konturene av en debatt som ikke lover særlig godt. Fremskrittspartiets lumre øvelser i anstendighetens grenseland, kjenner vi allerede så altfor godt. Hva Arbeiderpartiet vil drive det til, gjenstår å se. Det er fortjenestefullt at partiet tar saken. La oss håpe at det også besitter den nødvendige humanistiske ballast og skjønnsomhet som skal til for å komme ned på bena.Vårt anliggende er likevel at denne debatten bidrar til å avspore lokalvalgkampen. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet burde ha tatt sitt innvandringspolitiske oppgjør for to år siden. For denne saken høre til i rikspolitikken. Det er storting og regjering som utmeisler rammene for norsk innvandrings-, asyl— og integreringspolitikk, ikke de enkelte kommuner og fylkeskommuner. Rett nok er det kommunene som til syvende og sist får det praktiske ansvaret for integrasjonen, men hvordan det skal gjøres blir på sett og vis neste spørsmål - etter at den nasjonale politikken er lagt på plass.Vi kan spekulere mye på hvorfor Arbeiderpartiet bevisst unngikk å gjøre innvandring til et av hovedtemaene forut for stortingsvalget i 1997. En av grunnene kan ha vært at det da med nødvendighet måtte skje med referanse til den politikken som partiet selv hadde ført i regjeringsposisjon, og som det regnet med å videreføre under en ny Jagland-regjering. Vi vet alle hvordan det gikk. Thorbjørn Jagland gikk og Kjell Magne Bondevik kom.Dermed står Arbeiderpartiet behendig frikoplet fra ansvar. Det er snart tre år siden Grete Faremo forlot posten som omstridt og hardtslående justisminister. Og hennes etterfølgere, Anne Holt og Gerd-Liv Valla, rakk av forståelige grunner aldri å utrette særlig mye. Det er også to år til neste gang en debatt forplikter for en eventuell ny regjering. Taktisk vurdert er det intet år det er lettere for Arbeiderpartiet å heise humanismens fane enn i år. La oss derfor håpe at Arbeiderpartiet står distansen til stortingsvalgkampen 2001.Mange har ment at innvandringsspørsmålet ikke ville avføde like mye grums i år som tidligere. Vi har stadig et stramt arbeidsmarked, og med krigen på Balkan som bakteppe for meningsdannelsen, skulle det være skapt et nytt klima i Norge. Lite tyder på at så er skjedd. Norge er stadig på godt og vondt landet med en slags nord-europeisk rekord i tro på seg selv og sine nasjonale verdier.