Vi har ved en rekke anledninger pekt på den paradoksale situasjon at Norge, som et av verdens rikeste land og med ambisjoner om å bli en kunnskapsnasjon, har satt et tak på fire universiteter. Med det resultat at Universitetet i Oslo, som er dimensjonert for 15-20.000 studenter i dag har nær 40.000 studenter. Det fører til kaotiske situasjoner for studentene ved mange studier og det må også gå ut over kvaliteten på undervisningen. Dette i tillegg til at Oslos boligkrise selvsagt også rammer studentene som i år har større problemer en noensinne med å skaffe seg husvære i hovedstaden.Tiden er med andre ord overmoden for å få spredt universitetsutdanningen til flere læresteder. Dette har vært vårt standpunkt i flere år, og nå registrerer vi med interesse at professor Øystein Noreng ved Handelshøyskolen BI formidler det samme budskap.Han viser til trengselen ved Universitetet i Oslo og til Norges økonomiske stilling som gjør at det er grunnlag for flere universiteter, og foreslår at 20.000 av studentene ved Universitetet i Oslo flyttes fra hovedstaden og fordeles på universiteter i distriktene. Professoren foreslår at det opprettes tre-fire nye universiteter i Norge ved at enkelte av høyskolene oppgraderes til universiteter.Vi har grunn til å tro at professor Noreng målbærer holdninger som nå begynner å bli utbredt langt inn i de etablerte universitetsmiljøene. Mye tyder på at sentrale universitetsledere innser at det er nytteløst å opprettholde det kunstige skillet i arbeidsdeling mellom høyskoler og universiteter som tidligere undervisningsminister Gudmund Hernes la opp til da han iverksatte høyskolereformen i 1995. Når stadig flere høyskoler får eksamensrett for hovedfag og enkelte høyskoler nå klareres som institusjoner med rett til å tildele doktorgrader, er veggene mellom universitetene og høyskolene i realiteten revet ned.Derfor bør det bare være et tidsspørsmål før de største høyskolene i distriktene gis universitetsstatus. Men de aktuelle høyskolene må belage seg på at det vil bli stilt visse minimumskrav når det gjelder akademisk bredde og dybde. Høyskolene i Agder og i Stavanger vil være de naturlige førstevalg. For Agders vedkommende vil det kunne bli et spørsmål om høyskolens egen prioritering av akademiske disipliner. HiA har inne en søknad om å få tildele doktorgrader i nordisk. Men én svale gir ingen akademisk sommer. Høyskolen bør kunne skilte med nasjonal spisskompetanse i flere akademiske disipliner som det ikke går tolv av på dusinet ved norske universiteter og høyskoler. Da er det nødvendig at HiA tar et oppgjør med sine egne prioriteringer. Hverken flere kortvarige profesjonsutdanninger eller hovedfag i idrett eller kristendom bringer høyskolen nærmere universitetsmålet. Nå bør HiA kjenne sin besøkelsestid og bygge opp under de disipliner og fagområder hvor man har muligheter til å oppnå status som doktorgradsinstitusjon.