Foss gir næringslivet mye av skylden for at regjeringen ikke har nok penger til andre gode formål, fordi veksten i sykefravær og uføretrygd «tar kvelertak» på budsjettarbeidet. Finansministeren mener de økte utgiftene er kommet som følge av at næringslivet ikke har gjort nok for å følge opp avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). IA-avtalen ble inngått i 2001. Målet var 20 prosent reduksjon i sykefraværet fram til 2005. Til nå har avtalen vært mislykket. Fra avtalen ble inngått i 2001 og fram til oktober 2003 steg sykefraværet 11,5 prosent. Ifølge finansdepartementet ville regjeringen hatt 10 milliarder kroner mer til disposisjon i 2005 om målene i IA-avtalen var oppfylt.Bare 40 prosent av de ansatte i NHO-området er med i bedrifter som arbeider med sykefraværet gjennom avtaler om inkluderende arbeidsliv. I Handels— og Servicenæringens Hovedorganisasjon er tallene enda styggere. Bare 17 prosent av bedriftene deltar. Foss antyder langt på vei at bedrifter boikotter IA-avtalen. Vi har forståelse for at Foss roper varsku når det gjelder de store økningene på sykelønn og uførepensjon, for det handler om utbetalinger til mennesker i arbeidsfør alder. Vi deler også finansministerens kritikk av næringslivet, som ikke gjør nok for å følge opp avtalen om et inkluderende arbeidsliv. NHO-topper har uttalt at avtalen er blant det aller viktigste organisasjonen jobber med for å redusere sykelønnskostnadene, og da er det på tide å gjøre ord til handling. Det lover dessverre ikke godt når de samme næringslivslederne svarer på Foss sin kritikk med å påpeke at det offentlige ikke er kommet noe lenger på dette området enn private bedrifter. En fersk doktoravhandling, som er delvis finansiert av NHO, understreker betydningen av et godt arbeidsmiljø for å redusere fravær. I en IA-virksomhet er ambisjonen en god dialog på arbeidsplassen. Hovedmålet er at det skal være plass til alle som kan og vil arbeide. Bedrifter har også oppnådd gode resultater gjennom IA. Kravet til effektivitet og omstilling sliter på mange arbeidstakere, særlig de eldre. Det er viktig at arbeidsgiver er oppmerksom på de påkjenningene ansatte utsettes for, og at det legges til rette slik at medarbeidere ikke ender i langvarige sykemeldinger. Både bedrift, ansatt og samfunn profiterer på at sykefraværet reduseres. Ikke minst når vi vet at nesten halvparten av de som blir sykmeldt mer enn seks måneder aldri kommer tilbake i jobb.Samtidig skal vi ikke underslå at det finnes ansatte som er borte fra jobben uten «gyldig» grunn. Så lenge folk ikke taper økonomisk på fravær, kan det være fristende å utnytte systemet. Det bør være i alles interesse å forhindre misbruk, slik at vi ikke risikerer innstramming i de ordningene som gjelder.