Mens Norges statsminister befinner seg i en tenkemodus, gjennomgår våre internasjonale omgivelser dramatiske endringsprosesser. EU er blitt utvidet til å omfatte de fleste land på det europeiske kontinent. Og vårt sikkerhetspolitiske ankerfeste i hele etterkrigstiden, Nato, er i ferd med å miste sin betydning som et sikkerhetspolitisk organ. I forbindelse med president George W. Bush's europabesøk denne uken ble dette tydeliggjort, selv om USA fortsatt ønsker seg Nato som den sikkerhetspolitiske samtalepartneren i Europa.

Men selv George W. Bush må innrette seg på at EU-landene selv ønsker å forholde seg til USA gjennom EU og i mindre grad Nato. Til Dagbladet uttaler Sveriges statsminister etter toppmøtet i Brussel at EU er viktigere enn Nato. Og han viste til de tette møtene mellom USA og EU om internasjonale spørsmål.

Og Frankrikes president, Jacques Chirac, gjorde det klart at Frankrike, i likhet med de øvrige EU-land, i økende grad vil la sitt arbeid i fredens tjeneste bli uttrykt gjennom EUs operasjoner.

Og det er mer uttrykk for realpolitikk enn symbolikk når Kjell Magne Bondevik må dra hjem fra Brussel når president George W. Bush og EU-lederne, etter Nato-møtet, satte seg ned for å snakke «business».

EU-motstanderne her hjemme, med SV og senterpartilederne i spissen, raljerer over påstandene om at Norge er blitt marginalisert i europeisk sikkerhetspolitikk og at vi spiller en mer og mer perifer rolle i den utvikling som skjer i Europa.

Men verken SV eller Sp kan se seg tjent med at norsk sikkerhetspolitikk gjøres avhengig av et bilateralt samarbeid med USA, hvor Europa for øvrig ivaretar sine relasjoner til USA gjennom EU.

I forhold til disse utfordringene sitter Norge passiv som tilskuer. Vår eneste agenda i forhold til EU er å sørge for at EØS-avtalen ikke gjennomhulles og at oppdrettslaksen slipper straffetoll. I nordområdene, hvor Norge har betydelige interesser å ivareta, er USA og Russland i ferd med å finne hverandre. Våre interesser må vi ivareta i alenegang.

Slik virrer Norge rundt uten retning og mål i forhold til de store omveltningen som skjer rundt oss. Vi tviholder på et sikkerhetspolitisk kollektiv som er i ferd med å gå i oppløsning.

Norge kan ikke i lengden ha en regjering som har gjort EU-medlemskap til en ikke-sak, uansett hva som skjer i verden, og en statsminister som har brukt to år av sin funksjonstid i en tenkeboks.